Ikke forført! - om "Årets store bokfenomen" Calendar Girl

Jeg har alltid vært en sterk motstander av påstanden "det er samme hva man leser, bare man leser". Rett som det er gyter nemlig populærkulturen smusslitteratur som jeg tror ingen har godt av å fylle hodene sine med. Når teksten i tillegg er drysset ned med både misogyni, billige stereotypier og et språk som renner over av klisjeer, så har jeg vanskelig for å se noen verdi i lesingen. Dessverre har romaner som baserer seg på nettopp denne oppskriften en lei tendens til å bli svært populære. Suksessen til 50 Shades of Grey var så stor og verdensomspennende at det nok er lett å la seg friste til å forsøke å melke suksessen med såkalt "husmorporno". Denne gangen er det Audrey Carlans Calendar Girl som skal ut til folket, og det er Cappelen Damm som lanserer den på norsk.

Første roman i serien på fire kommer i disse dager, og den markedsføres aggressivt mot det samme publikummet som falt for 50 Shades of Grey, altså kvinner. Ikke en spesiell gruppe kvinner heller, men rett og slett kvinner i sin alminnelighet. Det lokkes med glossy omslag med nakne kvinneben i stiletthæler, påskriften "Årets bokfenomen", og lovnad om het sex i rikt monn. På Cappelen Damms hjemmeside beskrives Calendar Girl som "en serie romaner som er som skapt for vår tid. Det er deilig underholdning, en varm historie og dampende sex". Den første boka - Forført - kan lastes ned som gratis e-bok, og utenfor forlagets lokaler kan man plukke med seg en gratis leseprøve. I forrige uke tok jeg med meg en slik leseprøve, mest for å få bekreftet mine fordommer om hvor hinsides ræva dette "fenomenet" er, men også litt for å vite nøyaktig hva det er før jeg mener noe. Ble jeg forført? Nei. Jeg ble bare trist. For det jeg leste var mye, mye verre enn det jeg hadde trodd på forhånd.

Her har vi altså Mia Saunders, 24 år, bosatt i LA, og servitør med skuespillerambisjoner. Hun bor på en knøttliten hybel med en sofa hun kjøpte for "50 spenn på loppis", men har likevel råd til å holde seg med en svær motorsykkel for tøff-og-sterk-jente-alibiets skyld. Hun kaller bestevenninnen sin for hore og har en serie med ikke spesielt hyggelige eks-kjærester som har fått henne til å miste troen på kjærligheten. Så, av en eller annen grunn, blir hun satt til å gjøre opp farens enorme spillegjeld. Hun trenger altså penger fort, og blir umiddelbart ansatt som eskortejente av en skruppelløs tante som har gjort karriere av å formilde slike tjenester. Mia er selvfølgelig overjordisk vakker og "som skapt for å være modell", noe som kvalifiserer henne til å være pyntelig armheng for rike forretningsmenn. Hennes kunder, unnskyld, klienter, eier henne for en måned, og all eventuell sex skal være frivillig og koster ekstra. Dette understrekes så ettertrykkelig at jeg får en følelse av at forfatteren er redd for at Mias noe kulørte engasjement skal oppfattes som akkurat dét det er - salg av kvinnekropp. Og som om ikke det var nok, så smiler lykkens gudinne til Mia. Som første klient får nemlig hun tildelt en surfe-smukkas og Hollywood-hot shot med det kunstferdige,  makt-osende navnet Weston Charles Channing, III. Han er snaut 30 år gammel, og er en svært ettertraktet manusforfatter med flere kassasuksesser under beltet. Mia er vill av begeistring over å ha blitt skjenket en vaskeekte Adonis av eskortetanten, og alt hun vil etter å ha satt foten over dørstokken i luksusleiligheten hans er å ligge med han. At han har hyret henne utelukkende for å holde siklende bimboer på avstand på viktige Hollywood-bransjefester hever ingen røde flagg i hennes bevissthet. Ei heller at Mr. Doucheface the Third refererer til dem som "slikkepinner med pupper". Vel hjemme fra minglefest i trang kjole med et juv av en utringning, så går det bare en vei - de har masse sex. Helt enormt mye sex. Og her er regelen at det skal være følelsesløst, midlertidig, og helt og holdent styrt at Mr. Clusterfuck the Third. Jeg regner selvfølgelig med at denne "deilige, underholdende og varme" historien ender med forelskelse og forhold likevel. Vi vet jo alle at sånt er uunngåelig i et ekskortejente/betalende klient-forhold. Vi da har tross alt alle sett Pretty Woman.

Dette er altså premisset i en historie Cappelen Damm hevder å være "som skapt for vår tid". Personlig leser jeg dette som lite annet enn et gufs fra fortiden. En fortid hvor det kun er mannen som er premissleverandør for hvordan et forhold skal utspille seg, og hvilken plass kvinnen skal ha i det. Og alt som skal være sexy er tredd inn i noe lårkort, utringet, og stablet opp på stiletthæler. Calendar Girl går dessuten svært langt i å romantisere prostitusjon, for ja, det er det det er. Selv om hovedpersonen selv skjelver av attrå bare ved synet av en mann med saltvann i håret, surfebrett under armen, og et lass med dollar på bok. At hun tilsynelatende ikke ser det problematiske i dét å legge hele seg selv, kropp og sjel, i hendene på en mann som betaler for henne, skremmer meg til det hinsidige. Og det hører ikke hjemme i en roman som hevder å ta tempen på tidsånden.

Så er det Cappelen Damm, da - et forlag som har gitt ut enormt mye god litteratur, og gjort mye godt arbeid på litteraturfeltet. Hvorfor publiserer de Calendar Girl? Hvorfor gjør de butikk av noe som så til de grader objektifiserer kvinner? Hvorfor leter de etter neste suksess der det er ingen grunn til å lete? Og hvorfor må såkalt sexy litteratur i det 21. århundret være uløselig forbundet med eskorte, prostitusjon og kvinnelig underkastelse?

Antakelig fordi Calendar Girl kommer til å selge i bøtter og spann i kjølvannet av suksessen til 50 Shades of Grey. Den kommer til å anbefales på blogger, snakkes om over cafebord, og til neste år kommer det sikkert en film.

Og det gjør meg så uendelig trist.


Calendar Girl av Audrey Carlan, altså. Et skamløst forsøk på å melke suksessen til 50 Shades of Grey.

6 kommentarer

Kine

08.06.2016 kl.20:29

Helt enig med deg men må lese boken selv! Blir jo slik :)

Linn Hege

08.06.2016 kl.20:33

Interessant å lese enn blogg som ikke hyller en typisk toppselger bok. Jeg likte anmeldelsen din. Har ikke lest boken selv, men kommer nok til å prøve bare for før jeg uttaler meg.

Men jeg likte veldig godt bloggen din, så vi sees nok igjen. Ha en fin kveld :)

Bjørn Bakken

10.06.2016 kl.11:46

Flott Ida! Godt at flere tar til motmæle. Har gjort det jeg også....

http://bjornebok.bloggnorge.com/2016/06/05/audrey-carlan-calendar-girl-forfort/

indiehjerte

10.06.2016 kl.12:54

Takk for gode ord, dere. Det er virkelig bortkastet tid å lese denne elendige boka, som i tillegg til å være dårlig skrevet forfekter et forferdelig kvinnesyn. Vær så snill - ikke les den. Man blir bare trist, og det er virkelig ikke verdt det.

Signe

25.07.2016 kl.22:12

Eg har vore stor fan av "same kva ein les", men eg har endra meining dei siste åra. Kanskje er det eg som er prippen når eg vert trist over at det finst jenter som berre har lese 50 shades og Calendar girl. Er eg elitistisk? Er eg prippen? Eg trur ikkje det. Dette er ikkje bøker som rokkar ved noko, som er oppsiktsvekkjande eller eigentleg provoserande. Dei er berre så veldig langt frå kvinnefrigjerande.

indiehjerte

26.07.2016 kl.12:33

Signe: Åh, jeg kjenner meg så igjen. Jeg har gjort meg de samme tankene mange ganger, men har landet på at det på ingen måte er snobbete og elitisk å ikke ønske at folk skal lese misogynistisk smusslitteratur. Ingen har godt av å fylle hodene sine med Calendar Girl og 50 Shades, derfor blir jeg så trist av at nettopp disse bøkene markedsføres så aggressivt av forlagene.

Skriv en ny kommentar

hits