Heksebrenning med Thom Yorke og co

Det var den animerte musikkvideoen til "Paranoid Android" som gjorde at jeg oppdaget Radiohead på sent 90-tall, sikkert i likhet med mange andre som var mer opptatt av tradisjonell britpop da Pablo Honey traff musikkverdenen noen år tidligere. Denne uka har Thom Yorke og co kommet ut av sin fem år lange pause siden den høyst forglemmelige The King of Limbs fra 2011 - først med å tilsynelatende forsvinne fra alle sine profiler på verdensveven, for så å poste enigmatiske fuglebilder i de samme kanalene. 90-tallshispterne trakk pusten i spenning og engstelse. Noe var i gjære. Og med Thom Yorke kan man aldri riktig vite. 

Og så, på tirsdag ettermiddag, landet en ny låt på bandets hjemmeside - antakelig den første singelen fra et nytt album. Heftet ved den var en ny musikkvideo som sender tankene til 70-talls kultfilmen The Wicker Man, øst-europeisk barne-tv fra samme periode, Radioheads egen "Paranoid Android", og det politiske klimaet i verden i dag. Handlingen finner sted i et slags pastoralt landsbymiljø med det infame navnet Trumpton, og under et romantisk pastellferniss ligger et guffent jantelovsmaskineri og en mobbekultur som kulminerer i en heksejakt - speilet i låtas tittel, "Burn the Witch".

Teksten er ikke like overflatisk pastoral som musikkvideoen. "Stay in the shadows / Cheer the gallows / This is a round-up", synger Thom Yorke med overraskende ren diksjon i begynnelsen av låta. Rent instinktivt er det lett å anta at teksten handler om et George Orwell-aktig overvåkningssamfunn, men den borer også dypere i en verden hvor det offentlige ordskiftet preges av sosiale medier, og at enhver som våger å komme med en ytring risikerer å bli slått hardt ned på av et kollektiv som mener noe annet. Som Yorkes klagesang fortsetter: "Loose talk around tables / Abandon all reason / Avoid all eye contact / Do not react / Shoot the messenger / This is a low-flying panic attack".

Musikalsk nikker "Burn the Witch" tilbake til gammel storhet. Både "Karma Police", "Revelator" og alt imellom er til stede i lydbildet. I tillegg er det en dissonans mellom vakre, konvensjonelle strykere og hardere rockeriff som fremhever den underliggende dysterheten i låta. Det er eksplosivt og spennende, mørkt og klaustrofobisk. Og i sannhet det jeg håpet på fra et band som ikke har gitt lyd fra seg på flere år. Forhpentligvis er låta et frampek mot et helhetlig album som plasserer seg i samme landskap.

Vi kan altså trygt overlate til Thom Yorke og Radiohead å nærmest dukke opp fra intet, og umiddelbart plassere fingeren med perfekt presisjon på en nerve i dagens samfunn. Og samtidig få det til å høres skikkelig kult ut.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits