Sylvia Plath på diktenes dag

Tenk at diktene har en egen dag! I 1999 bestemte UNESCO at Verdens Poesidag skulle feires den 21. mars hver år, og første markering fant sted i 2000. For de fleste er dette en vanlig dag som alle andre, men de mest årvåkne (og poesi-interesserte) blant oss har kanskje lagt merke til små markeringer i bybildet. Diktlesning i bokhandelen, kanskje? Eller på trikken? Selv har jeg kost med med NRK Boks instagram-oppdateringer hvor en utskremt reporter tråler Oslos kaffebarer for å forsøke å bytte til seg en gratis kaffe mot et dikt. Heldigvis leverte favorittsjappa Tim Wendelboe det Starbucks og Espresso House ikke gjorde - en kaffekopp mot et dikt på nynorsk. 

Selv vil jeg markere Verdens Poesidag med en gammel favoritt, "Lady Lazarus" av Sylvia Plath - et av hennes sterkeste og mest berømte dikt. Det er en komplisert, mørk og brutal beretning om selvmord, og det tar utgangspunkt i hennes eget liv. Plath skrev "Lady Lazarus" i sin mest produktive kunstneriske periode, etter å ha overlevd to selvmordsforsøk. Språket er truende og angstfylt, med innslag av Holocaust-meatforer. Tittelen er en allusjon til den bibelske karakteren Lazarus, som Jesus bragte tilbake fra de døde. 

Det er kanskje ikke spesielt lystig, men et veldig sterkt og velkomponert dikt. 

 

Lady Lazarus

I have done it again.   
One year in every ten   
I manage it??

A sort of walking miracle, my skin   
Bright as a Nazi lampshade,   
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine   
Jew linen.

Peel off the napkin   
O my enemy.   
Do I terrify???

The nose, the eye pits, the full set of teeth?   
The sour breath
Will vanish in a day.

Soon, soon the flesh
The grave cave ate will be   
At home on me

And I a smiling woman.   
I am only thirty.
And like the cat I have nine times to die.

This is Number Three.   
What a trash
To annihilate each decade.

What a million filaments.   
The peanut-crunching crowd   
Shoves in to see

Them unwrap me hand and foot??
The big strip tease.   
Gentlemen, ladies

These are my hands   
My knees.
I may be skin and bone,

Nevertheless, I am the same, identical woman.   
The first time it happened I was ten.   
It was an accident.

The second time I meant
To last it out and not come back at all.   
I rocked shut

As a seashell.
They had to call and call
And pick the worms off me like sticky pearls.

Dying
Is an art, like everything else.   
I do it exceptionally well.

I do it so it feels like hell.   
I do it so it feels real.
I guess you could say I?ve a call.

It?s easy enough to do it in a cell.
It?s easy enough to do it and stay put.   
It?s the theatrical

Comeback in broad day
To the same place, the same face, the same brute   
Amused shout:

?A miracle!?
That knocks me out.   
There is a charge

For the eyeing of my scars, there is a charge   
For the hearing of my heart??
It really goes.

And there is a charge, a very large charge   
For a word or a touch   
Or a bit of blood

Or a piece of my hair or my clothes.   
So, so, Herr Doktor.   
So, Herr Enemy.

I am your opus,
I am your valuable,   
The pure gold baby

That melts to a shriek.   
I turn and burn.
Do not think I underestimate your great concern.

Ash, ash?
You poke and stir.
Flesh, bone, there is nothing there??

A cake of soap,   
A wedding ring,   
A gold filling.

Herr God, Herr Lucifer   
Beware
Beware.

Out of the ash
I rise with my red hair   
And I eat men like air.


Sylvia Plath (1932-1963).

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

32, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits