En Riot Grrrls bekjennelser - om "Hunger Makes Me a Modern Girl" av Carrie Brownstein

Jeg tilbragte romjula med memoarene til Carrie Brownstein - en av verdens kuleste damer og rockegudinne extraordinaire. I dag er hun nok mest kjent for tv-serien Portlandia som hun har skapt i samarbeid med Fred Armisen, men det var som punkete giatrist og vokalist i Riot Grrrl-bandet Sleater-Kinney hun først ble kjent tilbake på 90-tallet. I 2015 returnerte Sleater-Kinney med plata No Cities to Love etter en pause på ti år, og for et par måneder siden utga Brownstein altså Hunger Makes Me a Modern Girl - memoarene hun har arbeidet med siden lenge før bandets comeback ble kjent. Det har altså vært et produktivt og begivenhetsrikt år for Carrie Browstein. 

Og hun kan virkelig skrive. På drøye 200 sider forteller Brownstein om sin oppvekst i the Pacific Northwest, Riot Grrrl-scenen i Olympia på 90-tallet, og oppstandelsen og fallet til Sleater-Kinney. Og ikke minst - hva som skjer når en livslang drøm blir til et mareritt. Med skarpe vendinger, humor, ærlighet, og til og med sårhet, skriver hun om sin kjærlighet til musikken, møtet med bandmedlemmene Corin Tucker og Janet Weiss, dedikasjonen til bandet, og demonene hun må bekjempe på veien fra tidlige demoer til berømmelse og verdensturnéer. Oppi alt sammen strever hun med en anorektisk mor som forlot familien mens Carrie fortsatt var i tenåra, en far som kom ut av skapet da hun var tidlig i tjueåra, og sine egne opp- og nedturer i kjærligheten.

Brownstein skriver med en stor ydmykhet. Ydmykhet overfor de som er glade i musikken hennes, men også overfor Tucker og Weiss, sin familie, venner og samarbeidspartnere. Hun forsøker ikke å fastslå absolutte sannheter, men byr heller på historien slik hun opplevde den - fra sitt eget perspektiv. En av de mer sjarmernde sidene ved boka er hvordan hun posisjonerer seg selv i fansens sko, rett og slett fordi hun selv har vært en begeistret fan store deler av sitt liv - av alt fra George Michael til Nirvana. Hun har sett musikkverdenen fra begge sider, og forteller om dualiteten mellom det å selv være en fan og samtidig være en som andre er fan av. "For a long while I could share nothing more than the music itself. I think I was too scared to be open with fans because I knew how bottomless their need could be. How could I help them if I was just like them?", skriver hun.

I Hunger Makes Me a Modern Girl åpner hun opp. Men bare akkurat nok til å gi Sleater-Kinney og musikken deres en kontekst. Vi får vite om morens sykdom, men ikke om deres vanskelige forhold. Hun skriver også mye om bandets musikalske utvikling, men lite om hennes kortvarige forhold til bandkollega Corin Tucker. Og de som vil lese om Portlandia og Brownsteins rolle som serieskaper blir skuffet. Strukturelt er boka delt i tre deler - "Youth", "Sleater-Kinney" og "Aftermath". En kort prolog alluderer til den vanskelige turnéen i 2005 som endte i et nervøst sammenbrudd for Brownstein og et decenniums pause for bandet.

Men i sentrum, altså - Sleater-Kinney. Hele veien. Boka er dedisert til Corin og Janet, og det meste av boka dreier seg om deres forhold og musikalske prosjekt. Brownstein beskriver den spesielle måten Tucker stemte gitaren på, hvordan det affekterte vokalen hennes, og at de aldri har forandret på det siden. Hun forteller om hvordan det var å starte et band med tre medlemmer hvorav to spilte gitar, og hvordan hun vente seg til å dele akkordene med Corin. "My chords were half-formed. I was always trying to leave room for Corin. My entire style of playing was built around somebody else playing guitar with me", skriver hun. Hun byr også på morsom trivia, som at den karakteristiske perkusjonen på "Heart Factory" var Janet Weiss som slo på en panelovn.

Hunger Makes Me a Modern Girl er boka som for alvor fikk meg til å forstå hvilket enormt talent Carrie Brownstein er. På relativt få sider har hun gjenskapt ikke bare Sleater-Kinneys historie som band, men også skapt en sann homage til musikkscenen i Olympia og Seattle på 90-tallet. Den er også en hyllest til jenter i band, og feminisme på en tid da Spice Girls kommersialiserte begrepet på den andre siden av atlanteren. Slikt klarer kun en fantastisk skribent. Det er Carrie Brownstein.

Carrie Brownstein - musiker, forfatter, skuespiller og renessansekvinne.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits