Indiehjerte kårer: De 10 beste plateutgivelsene i 2015

Året er snart omme, og det er tid for den rituelle kåringen av årets beste plate. Etter et litt middelmådig 2014, så er det ekstra gøy at 2015 har vært et fantastisk bra musikkår. Det var aldri noe problem å finne gode kandidater til lista, og på et tidspunkt var jeg smått fortvilet over at det er komplett umulig å skvise 15 plater inn på 10 plasser. Men etter et par søvnløse netter løste det seg. Neida. Joda.

Og mens hipster-musikkpressens kjærlighetsforhold til Kendrick Lamar ingen ende vil ta, så har jeg gått i en litt annen retning. Her er mine 10 favorittplater fra året som har gått - nøye plukket ut med både hjerte og hjerne - i stigende rekkefølge:

 

10. DEATH CAB FOR CUTIE: Kintsugi



Tiendeplassen på årets liste var ikke helt soleklar. Det er nok mange utgivelser fra 2015 som er bedre og holder en høyere gjennomgående kvalitet enn den niende plata til Death Cab for Cutie, så plassen på lista er å regne som en homage til et band som har betydd mye for meg gjennom flere år. Etter å ha vaklet seg gjennom Narrow Stairs fra 2008 og Codes and Keyes fra 2011, så er Death Cab endelig tilbake der de hører hjemme - i et mørkt indie-landskap med Ben Gibbards gitar og vokal i front. En strålende konsert på Sentrum Scene i juni trekker også opp. Det var som å være tilbake i 2005 - året da de ga ut fantastiske Plans, og jeg så dem live for første gang.

Black Sun er en fin låt. Lytt gjerne til den!

 

9. JOANNA NEWSOM: Divers



Divers er den eneste plata jeg faktisk har kjøpt i år. Egentlig lever jeg etter den strenge policyen "er ikke plata på Spotify, så hører jeg ikke på den", men for Joanna Newsom gjør jeg et unntak. Hun kan liksom ikke overses med sine intrikate, drømmeaktige melodier, flotte tekster og fortryllende harpespill. Fortryllende, ja. For låtene til Joanna høres ut som om de blir til underveis, og de er komplekse nok til at man oppdager noe nytt ved hver gjennomlytting. Hadde jeg brukt mer tid på den, så hadde den kanskje fått en enda høyere plass på lista, men den landet i stedet på en sterk niendeplass.

Min anmeldelse av Divers kan leses her.

Og lytt gjerne til platas fineste låt - Leaving the City.

 

8. SLEATER-KINNEY: No Cities to Love


Jeg har alltid vært svak for sinte jenteband, Riot Grrrl-bevegelsen, og indiescenen i og rundt Seattle. Så når damene i Sleater-Kinney gir ut sin første plate på ti år - da er det høytid. Til tross for at bandets pause har vart i et helt decennium, så er No Cities to Love umiskjennelig og karakteristisk Sleater-Kinney. Det er punkriff, tunge gitartoner og fengende melodier. Og Carrie Brownstein, da. En av de kuleste damene i verden! St. Vincent sa til Rolling Stone tidligere i år at denne plata er hennes favoritt blant alle Sleater-Kinneys ni studioalbum, og kalte den "a crowning jewel in their legacy". Jeg slutter meg til.

A New Wave er en bra smakebit fra plata. Morsom musikkvideo er det også.

 

7. BEIRUT: No No No



Det er så fint å ha noen faste holdepunkter. Hver gang Beirut gir ut plate, så kommer den med på topplista mi. Det finnes en egen plass i hjertet mitt for skranglete band med blåseinstrumenter og sprek perkusjon, og Zach Condon er true to form også på fjerdeplata. Jeg synes det er fascinerende at en fyr fra Santa Fe, New Mexico kan høres så europeisk ut. Musikken henter som vanlig inspirasjon fra Øst-Europa og Balkan, og er melodisk og fengende oppi alt skrammelet. Umulig å mislike. Nå håper jeg han legger den annonserte turneen innom Norge, for jeg har lyst til å danse til Balkan-pop.

Tittellåta kan høres og beskues her.

 

6. NATALIE PRASS: Natalie Prass



Listas eneste debutant har jeg faktisk sett live to ganger i år, som oppvarmer for Ryan Adams og på hovedscenen Øya-lørdagen. Altså har jeg sett alle Natalie Prass' konserter i Norge. Og hun er flink. Låtene beveger seg i et slags crossover-landskap preget av 70-tallssoul, roots og Americana. Det er ektefølt og til tider elegisk, og veldig, veldig vakkert. En debutplate godt over gjennomsnittet, og som har vokst på meg gjennom året. Og så er det noe kult med jenter med elgitarer.

My Baby Don't Understand Me er en av mine favorittlåter fra 2015. Her er den i en fin-fin live-versjon.

 

5. SUFJAN STEVENS: Carrie & Lowell

Mannen som for et tiår siden erklærte at han skulle lage en plate tilegnet hver delstat i USA, men som ga seg etter Michigan og Illinois, er tilbake. På veien har han sporet av med et par juleplater, så det er fint å ha Sufjan Stevens tilbake der han hører hjemme - som trist singer/songwriter i selvransakelseshumør. Nok en gang har han vevd mye av sin egen livshistorie inn i plata, som bærer navnet til hans mor og stefar. Det er sparsom, nedtonet folk preget av vakre piano- og gitarharmonier og Stevens karakteristiske hviskende vokal.

Should Have Known Better er mitt favorittspor.

 

4. GRIMES: Art Angels



Alle topplister trenger en partyplate, og dette er årets! Grimes, eller Claire Elise Boucher som hun egentlig heter, opererer i den litt diffuse sjangeren art pop. Hun er bare 27 år, men har allerede rukket å gi ut fire plater. Siden sist, altså shizofrene Visions fra 2012, har lydbildet blitt mer helstøpt, tilgjengelig og dansbart. Grimes har funnet seg selv, ikke bare som låtskriver, men som produsent. Resultatet er solid, fengende, litt plinky-plonky og veldig, veldig kult. Det er livsbejaende popmusikk utført til perfeksjon. Man blir glad! Og jeg gleder meg til å danse på konserten i februar.

En av platas beste låter er Flesh Without Blood. Lytt til den. Og se videoen, den er amazeballs! Ja, nettopp. Amazeballs.

 

3. TAME IMPALA: Currents

I kategorien "den vanskelige andreplata" er dette en meget sterk levering. Jeg må innrømme at jeg trodde at Tame Impala, med sine mange nikk til 60-og 70-tallspsykedelia på debuten Lonerism fra 2012, skulle slite med å gjenskape magien på plate nummer to. Jeg er veldig glad for at jeg tok feil. Kevin Parker har laget nok en sterk plate. Også denne nikker bakover i tid, men Parker bringer samtidig indie-psykedeliaen fremover. Elektroniske, robot-aktige effekter og kvasse gitarriff gjør Currents til en plate av det 21. århundret. Jeg gleder meg stort til konserten i februar. Det kommer til å bli årets hipster-happening.

Lytt til The Less I Know The Better, og se musikkvideoen. Den er noe for seg selv.

 

2. FATHER JOHN MISTY: I Love You, Honeybear

"La oss skru opp stemningen med en femminutters pianoballade" ropte Josh Tillman til Øya-publikumet i august. Det er faktisk ganske representativt for karakteren Father John Misty som crooner om ærlighet, romantikk og sin sans for "mascara, blood, ash and cum". På den ene siden lager han vakre låter breddfulle av følelser og hipster-intelligentsia, men på den andre siden har han en påtakelig ironisk distanse til eget materiale. Fyren er en gjennomført act, men det fungerer.

Min anmeldelse av I Love You, Honeybear kan leses her.

Og så synes jeg du skal lytte til Chateau Lobby #4 (In C For Two Virgins).

 

1. LAURA MARLING: Short Movie



For meg er Laura Marlings femte plate, Short Movie, lyden av 2015 og årets beste plate. 25 år gamle Marling er et wonderchild av de helt sjeldne. Hun hadde en helstøpt karriere på beina allerede før fylte 20, og har siden den gang beveget seg fra visepop til indie-folk og art pop. Nå har hun flyttet til Los Angeles og adoptert den californiske ørken-lyden som jeg er så svak for. Hun har gått fra kassegitar til elgitar, og låtene er melodiøse og intelligente, og sender tankene til Laurel Canyon og the Joshua Tree. Det bor en stor kraft i lille, skjøre Laura Marling, og hun er en singer/songwriter med en enorm gravitas.

Min anmeldelse av Short Movie kan leses her.

Og så synes jeg du skal unne deg I Feel Your Love, director's cut-versjonen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits