Ikke le av Katniss!

Kjære med-kinogjengere som så Hunger Games Mockingjay pt. 2 på Colosseum kl. 17:45 i går. 

Jeg vet at dere er tenåringer. Jeg vet at det først og fremst er dere, og ikke jeg, som er hovedmålgruppa for Hunger Games-filmene. Jeg vet at jeg var med på å trekke opp gjennomsnittsalderen i salen, sammen med en og annen VG-journalist som jeg så lunte mot bakerste rad på vei inn. Og det er greit. Jeg synes til og med at det er greit at dere fniser ustanselig hver gang noen kysser, selv om jeg ergrer meg over at stillheten i salen brytes. Jeg synes dere er søte.

Men.

Når dere ler - høyt, ukontrollert og uavbrutt - på grellt upassende tidspunkt, så kjenner jeg at tålmodigheten min slites ut fortere enn en fillerye fra Ikea. For det er ikke gøy når hovedpersonen, etter å ha blitt utsatt for all verdens pinsler, død og fordervelse i en krig hun mer eller mindre motvillig har blitt selve symbolet på, gjennomgår et brutalt sammenbrudd ved synes av søsterens katt på kjøkkenet hjemme i Distrikt 12. Er det virkelig slik at dere hang dere opp i at katten så morsom ut mens Katniss gråt sine bitre tårer av sorg, traumer og utmattelse? Vær så snill og ikke le av Katniss. 

Heltinner som Katniss Everdeen er nemlig ikke hverdagskost. Hun er den introverte jegeren, den naturlige feministen, og det motvillige fredssymbolet for en krig hun ikke ønsker å være en del av. Hun går utenom tradisjonelle kjønnsrollemønstre og utfordrer patriarkatet med president Snow i spissen. Gjennom fire filmer har hun blitt utsatt for de utroligste prøvelser - fra groteske konkurranser på liv og død, tap av mennesker som står henne nær, og en krig mot et regime som står for et menneskesyn som kun de aller verste diktatorer ville gjort til sitt eget. La henne gråte. La henne bryte sammen ved synet av noe som river alle sårene opp igjen.

Det er klart - alle eier sin egen filmopplevelse. For noen var det morsomt med katt, snørr, tårer og sikkel. Men for meg var det bare hjerteskjærende. For Hunger Games er ikke en enkel hvem-får-jenta-til-slutt historie ispedd noen eksplosjoner og bueskytteraction for å få tida til å gå mens Gale og Peeta sloss om Katniss' gunst. Det er en historie om hva krig gjør med et menneske, og hvordan uutslettelige traumer kan forme et liv.

Og det er ikke noe å le av.



Jennifer Lawrence som Katniss Everdeen - en dame å se opp til.

2 kommentarer

Silje - Så rart

04.12.2015 kl.13:04

Ånei, ikke bra. Jeg husker fortsatt da jeg så Romeo og Julie på kino, og da var jeg tenåring selv, og noen jenter brøt ut i latter like foran oss da Julie oppdager at Romeo er død og knekker sammen i såkalt styggegråt. Utrolig irriterende og som sagt, jeg husker det fremdeles. Gleder meg forøvrig til filmen og håper å slippe denslags. Er s glad for at filmene har blitt såpass gode.

indiehjerte

15.12.2015 kl.20:12

Silje: Huff, ja. Det er grusomt. Særlig hvis man er av den lettrørte typen, sånn som meg. Jeg vil gjerne ha øyeblikket for meg selv, uten andre folks utidige latter i bakgrunnen. Og den scenen du beskriver er hjerteskjærende. Nåde dem som ler den i stykker!

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

32, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits