Den fantastiske reisen vi kaller Livet - om "Unge Lovende"

Det var spesielt én tanke som slo meg da jeg så hele første sesong av NRKs nye komi/drama-satsning Unge Lovende på en og samme formiddag. Er det ikke rart hvordan situasjoner, opplevelser og tilstander kan føles så unikt - som om man er den eneste i hele verden som har det akkurat slik - og så viser det seg å være nøyaktig slik alle andre føler det også? Om det er kjærlighetssorg, drømmer om fremtiden, eller fortvilelsen over å ikke oppnå det man ønsker seg aller mest i hele verden, så finnes det alltid et vell av andre mennesker som kjenner på de samme følelsene. De går forbi deg på gata, sitter ved siden av deg på bussen, og deler til og med kjøkken og bad med deg i kollektivet. Men for deg, akkurat deg, er det helt unikt. 

Mye godt er blitt sagt om Siri Seljeseths utmerkede serie i seks deler. Og det er vel fortjent. Historien om de tre venninnene i 20-åra, Elise, Alex og Nenne, tar tak i kjent materie som drømmer, ambisjoner, og å finne seg sjæl i noe som føles som en skog av muligheter. Men, av ymse årsaker, så vil verden bare ikke spille på lag alltid. Og hvorfor i all verden gjør den ikke det når man faktisk har arbeidet hardt og målrettet for å nå drømmene sine? Hva skjedde med den fantastiske reisen som vi kaller Livet?

Våre heltinner strever med å finne ut av nettopp dette. Elise vil bo i USA og bli stand-up komiker, og sliter med å finne ut av følelsene for kameraten Anders. Alex drømmer om å studere ved Teaterhøyskolen, neglisjerer kjæresten på daglig basis, og sier "fuck" på samme eiendommelige måte som sørlandsjentene jeg gikk på folkehøgskole med ("fåkk"). Nenne vil bli forfatter, og blir aggressivt pågående når drømmen virker å være innen rekkevidde. De er såkalte "milennials", eller "strøsselgenerasjonen" - født på tidlig 90-tall med all verdens muligheter utenfor dørstokken, og med en lovnad om at de kan bli akkurat hva de vil bare de vil det nok. 

Det er nærliggende å sammenligne opphavskvinne Siri Seljeseth og Unge Lovende med Lena Dunham og Girls. Hun både skriver og spiller selv, og har skapt karakterer med bankende hjerter og åpne sjelelige sår. Og sant å si er de ikke alltid spesielt lette å like. Faktisk er det veldig lett å mislike både Elise, Alex og Nenne når man ser hvordan de byr på det ene usympatiske trekket etter det andre for å oppnå det de vil. Men man føler så inderlig med dem også, for alle har opplevd å ønske noe så sterkt at hjertet nesten sprekker. Det er ekte og troverdig, og sammenligningen med Dunham er, om noe uoriginal, fullstendig på sin plass. Unge Lovende er både morsom, varm, og til tider hysterisk pinlig.

Og en ting til. Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke er i Elise, Alex og Nennes sko. Jeg tror jeg har funnet meg selv litt mer enn dem. Men ikke alt. Langt ifra!



Gine Cornelia Pedersen (Nenne), Siri Seljeseth (Elise) og Alexandra Gjerpen (Alex).

2 kommentarer

Silje - Så rart

04.12.2015 kl.13:11

Jeg slukte også Unge Lovende i étt og likte det veldig godt. Jeg skjønner sammenligningen med Girls, men synes denne samtidig kjennes veldig skandinavisk. Tematikken er jo relativt lik, og begge deler er dramakomedier. Det er sikkert ekstra deilig å se på når man er litt forbi stadiet og kan tenke at det heldigvis ikke oss:-) Håper på sesong 2 snarest!

indiehjerte

15.12.2015 kl.20:10

Silje: Enig med deg, den har en viss skandinavisk kvalitet. Og jeg kjente meg til tider så uendelig godt igjen. Den festen som bare varte og varte på takterasser, gatelangs og til og med på Vår Frelsers Gravlund med en pils i hånda - den festen har jeg vært på. Rundt 2007 :)

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

32, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits