Livet, tiden, kunsten - om "Only Lovers Left Alive"

Når indiepioneer og hipster-estet Jim Jarmusch bryner seg på den kitschy sjangeren vampyrfilm, så sier det seg selv at resultatet er noe ganske annet enn Twilight. Interview with the Vampire med en brekende Tom Cruise i blond parykk ligger også fjernt fra den sobre estetikken og tematikken i Only Lovers Left Alive - kanskje fjorårets beste film som ingen så. Etter de siste årenes tsunami av vampyrfilmer, så er det lett å anta at selv ikke Jarmusch skulle ha noe nytt å tilføre en sjanger som ligger nede med brukket rygg etter å ha blitt utnyttet på det groveste for å fravriste tenåringer lommepengene deres. Det mener han åpenbart selv også, for Only Lovers Left Alive preges av en elegisk melankoli - som om en epoke er over, og den siste vampyrfilmen er laget. Jeg ville likt det hvis det var sant.

Jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har fundert på egen dødelighet, og det faktum at vår tid på jorden er sterkt begrenset. For min del handler det mest om at tiden ikke strekker til, og at jeg aldri kommer til å få lest alle bøkene jeg vil, reist til alle verdens merkelige avkroker, eller for den saks skyld, sovet så mye som jeg gjerne skulle har gjort. Og hvis jeg skulle ha en ambisjon om å legge til ting på denne lista, så må søvnen begrenses sterk allerede fra førstkommende natt. Det er nok mange som har tenkt som meg, kanskje spesielt blant kunstelskerene iblant oss. Kanskje har man også gått inn i en slags prematur sorg over at man ikke får absorbert all den kunsten man gjerne skulle før det er for sent. Dette problemet har ikke Adam (Tom Hiddleston) og Eve (Tilda Swinton) - de flere hundre år gamle vampyrene i Only Lovers Left Alive. Til tross for at den rubinrøde drikken de er så avhengige av ikke finnes i ubegrensede mengder.

Det mest påfallende med filmen er at den ikke har et tydelig plot. I stedet har den disse rike, komplekse hovedpersonene som lever for kunsten og hverandre, men på hvert sitt sted i verden. Adam bor i en skitten avkrok i Detroit, mens Eve lever sitt liv i Tanger. De gjenforenes hos Adam, men idyllen forstyrres av Eves viltre søster Ava (Mia Wasikowska) som tar for seg både av Adams eiendeler og menneskelige venner. Men det er ikke den ytre handlingen som er interessant, for det er i detaljene filmen lever. Adam idoliserer historiens misforståtte vitenskapsmenn og tenkere, fra Galilei til Tesla, og lytter til Schubert når han ikke spiller på vintage-gitarene sine. Eve leser bøker på alle verdens språk, og danser på en måte som ville fått enhver frustrert komponist til å fortsette å skape. De innhalerer kunst, og er de mest kultiverte vesnene som noensinne har eksistert. De har all verdens tid, og vet å benytte seg av den.

Only Lovers Left Alive er riktignok en vampyrfilm, men den er også en 62 år gammel kultregissørs kommentar til hvor lite tid hver av oss faktisk har på jorden, og hvor lite det betyr for to udødelige drømmere som har levd lenge nok til å forutse livets små og store uforutsigbarheter. Hva er det egentlig verdt å bruke tid på, ifølge Adam og Eve? Ikke politikk eller penger, i hvert fall. Kunst, selvsagt. Og kjærlighet. Kloke vampyrer.

Men også Jarmuschs vampyrer stiller spørsmål ved sin egen eksistens. Mot slutten av filmen, når Eve har tatt med seg Adam til Tanger, har han et øyeblikk hvor han lurer på om alt er verdt det, om han skal fortsette sin evige eksistens. Så passerer han tilfeldigvis en libanesisk sanger, Yasmine Hamdan, som holder en improvisert konsert på gata. Dette øyeblikket får ham til å endre mening, for selv etter å ha levd gjennom flere århundrer har han fortsatt ny musikk å høre og ukjent terreng å utforske. Og da er det fint å ha all verdens tid til disposisjon.

For en luksus.


Tom Hiddleston og Tilda Swinton i Only Lovers Left Alive (2014).

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

32, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits