Føl noe, da! - om "Det som en gang var jord" av Simon Stranger

"Det har blitt en ny vane for meg å grine over tastaturet når jeg skriver en ny roman", sa Simon Stranger til Dagbladet i sommer, og bedyret samtidig at hans intensjon er å skrive til han selv blir berørt. Anledningen for denne noe oppsiktsvekkende uttalelsen er utgivelsen av hans siste roman - et dystopisk evangelium med den suggestive tittelen Det som en gang var jord. Og er det noe Stranger vil, så er det at leseren skal føle noe - helst så mange følelser som mulig. Etter å ha pløyd meg gjennom de snaut 200 sidene var jeg ikke bare svært lite berørt, jeg var matt og forvirret.

Det som en gang var jord er historien om Mikael, Miriam og deres lille sønn Isak. En gang var de en vanlig familie i en fredelig by med høye utdannelser og gode jobber på universitetet. Så blir byen okkupert av en udefinert overmakt, og alt forandrer seg. Mikael og Miriam mister jobbene sine fordi universitetet stenger, og de får seg nye, ubetydelige jobber og tjener lite. Butikkene er nesten tomme for mat fordi okkupasjonsmakten holder igjen forsyningene, og på skolen blir Isak trakassert av et slags ordenspoliti. De er fattige og sultne, og fremtiden ser ikke lys ut. For å skaffe mat og andre nødvendige forsyninger til familien, blir Mikael med på å grave en tunnel under muren som omringer byen. På den andre siden er det fred og frihet, og rikelig med mat og andre livsnødvendigheter. Og i Mikael tennes et håp om at han skal klare å flykte fra det totalitære regimet han lever i sammen med familien.

Det er én sterk assosiasjon som dukker opp i hodet mitt når jeg leser Strangers dystopi, og det er J. M. Coetzees Waiting for the Barbarians. Også her finner handlingen sted i et ikke navngitt totalitært regime og ble lest som en subtil, men absolutt slagkraftig kritikk av imperialisme og apartheid da den utkom i 1980. Men mens Coetzees behersker antydningens kunst, og evner å bygge opp et troverdig univers uten å plassere det i tid og rom, sliter Stranger med å klare det samme. Han strør om seg med underlige detaljer og logiske brister som irriterer mer enn de fascinerer. Hvorfor har samtlige karakterer jødiske navn? Og hvorfor blir de så glade når de får tak i norsk oppdrettslaks? Og når Mikael først har gravd en tunnel, hvorfor kan han ikke ta med seg hele familien til den andre siden først som sist? Underveis i lesingen sliter jeg med et stadig tilbakevendende problem, og det er at jeg ikke tror på dette. Det hjelper heller ikke at Isaks stemme slipper til i fortellingen i form av korte, barnslige skriblerier med så mange skrivefeil at det bare blir karikert og dumt.

Og ja, det følels følelser hele tiden. Det som en gang var jord kan best beskrives som et klamt melodrama som gjør et spakt forsøkt på å kommentere vår egen samtid generelt, og tingenes tilstand i de okkuperte delene av verden spesielt. Okkupasjonens brutalitet reflekteres i forholdet mellom Mikael og Miriam som vakler mer og mer etter hvert som mat- og pengemangelen blir mer prekær. Og i de få øyeblikkene det vokser frem en liten optimisme, DA varter Stranger opp med kleine eufemismer for sex, av typen "så forsvant de inn i hverandres kropper". Det blir rent for meget.

At Det som en gang var jord ender som et dystopisk og språklig mageplask er egentlig veldig synd. For Simon Stranger er en utmerket ungdomsbokforfatter som tidligere har lykkes godt med historier om krig og flukt. Hans fjerde forsøk på å skrive for voksne er dessverre en litt for tynn okkupasjonshistorie fra en verden det er vanskelig å tro på. Og slutten? Vel, den taler for seg selv. Hvis du kommer så langt.



Ikke les denne. Ikke gjør det! 

4 kommentarer

Ingalill

17.10.2015 kl.11:22

Jeg hører på deg - og leser ikke.

Leste 2 av ungdomsbøkene og det var egentlig nok. Jeg vet det var for ungdom og jeg er far past middagshøyde, men det er noe med måten han skriver på som ikke treffer meg. Må nesten fnise over bildet av den unge mannen som sitter ved tastaturet så bestemt meg å røre seg selv (til tårer?), det klinger både tilgjort og pretensiøst.

Uansett: God, velskrevet omtale. Vi lesere trenger advarsler!

indiehjerte

18.10.2015 kl.18:34

Ingalill: Tusen takk for gode ord :) Jeg følte at det var på tide at noen tok ansvar og nyanserte litt når det gjelder Strangers siste. Jeg diskuterte den med noen litteraturkyndige venninner, og vi var alle enige om at den har fått ufortjent mye skryt blant kritikere, og kanskje spesielt blant bokbloggere. Hva er det med den som fenger så voldsomt? Jeg kan virkelig ikke forstå det, for den er et melodrama som spiller på absolutt alle klisjéstrengene, og i tillegg skjendes av et platt og følelsesklamt språk. I tillegg skorter det på troverdighet. Nei, dette er ikke verdt tiden din.

Silje - Så rart

17.11.2015 kl.13:36

Da stoler jeg på deg også, selv om jeg er fan av ungdomstrilogien, ihvertfall første og siste bok. Den som hørtes så lovende ut! Jeg har hørt et par andre snakke den ned også og tenker at om jeg skal lese noe av Stranger får det bli Mnem istedenfor. Når det gjelder kritikere er mange av dem såpass vage at det virker som alle bøker de leser holder omtrent samme nivå. Denne har jeg lest anmeldelser av der noe av det du skriver her har blitt trekt frem, men altså mye mer innpakket.

indiehjerte

20.11.2015 kl.19:15

Silje: Stranger er absolutt i besittelse av en teft for gode historier, og har skrevet mye bra for ungdom tidligere. Jeg lurer på om Det Som En Gang Var Jord blir penere behandlet enn den fortjener nettopp fordi Stranger egentlig er en dyktig forfatter. Det er bare en teori, men jeg synes ikke han har fortjent så gode kritikker som han har fått for den siste boka. Men det er ikke utenkelig at han snart er tilbake i vant form igjen.

Skriv en ny kommentar

hits