Fakers gonna fake - om Ryan Adams' cover av Taylor Swifts "1989"

Ryan Adams er en underlig skrue. Han er en selvhøytidelig, smått humørsyk type som gjør hva han vil, når han vil, og gjerne med en fet ironisk distanse. Live-ryktet hans har med tiden blitt en smule vaklevorent, da han flere ganger har vært både sur og tverr, og endt med å gå av scenen i god tid før fullført sett. På mange måter hadde jeg avskrevet Ryan Adams, til tross for at han er et enormt talent med en råsterk låtkatalog. Men noe må åpenbart ha skjedd, for i vår leverte en blid og fornøyd Adams en strålende konsert på Sentrum Scene. 

Og ikke med nok med det. I august begynte det å komme rare meldinger fra studioet hans i Los Angeles. Adams var i ferd med å spille inn coverversjoner av Taylor Swifts låter, og smakebiter ble postet i sosiale medier - av ham selv. Nyheten nådde Swift og hun repsonderte i vill eufori: "is this true??????? I WILL PASS OUT". Deretter fulgte en meldingsutveksling mellom de to på twitter, og Adams bedyret: "Badass tunes, Taylor. :) We're sandblasting them and they're holding steady". Utrolig, men sant. Ryan Adams lille coverpusling var i ferd med å bli en fullverdig plate. På under en måned var låtene ferdig innspilt og mikset - og denne uken ble den sluppet. Og Taylor Swift har fått en tribute-plate produsert av et av hennes mangeårige idoler. Ikke rart hun er begeistret!

Og hun begeistres ikke alene. Men jeg var litt usikker en stund, for man kan aldri helt vite hvor man har Ryan Adams. Så lenge prosjektet kun eksisterte som små teasere i sosiale medier, var det vanskelig å la begeistringen ta fullstendig overhånd. For hvor mye prestisje la egentlig Ryan Adams i denne plata? Var det bare et tøysete påfunn (og la oss være ærlige, det var ikke helt usannsynlig), et slags populærkulturelt selvmord, eller mente han faktisk alvor? Etter å ha lyttet til det endelige resultatet flere ganger, måtte jeg innrømme at all eventuell mistro jeg hadde til Adams var gjort til skamme. For hans 1989 er en melankolsk, oppriktig og ektefølt versjon av et av verdens mest populære pop-plater akkurat nå.

Ta for eksempel "Blank Space". Her har han tatt en av Swifts aller største hits og gjort den til sin egen. Originalen er en stilren og sexy hyllest til dét å være en, vel, man eater, mens den i Adams' hender forvandles til en nedtonet, hviskende klagesang om ulykkelig kjærlighet. Swift skryter av sin "long list of ex-lovers" og alle hjertene hun har knust, mens Adams med samme verselinje alluderer til egen emosjonelle bagasje. "Out of the Woods" er en opp-tempo synth-poplåt med en optimistisk gjennomgangstone, til tross for at Swift synger om en vanskelig fortid. Adams, på sin side, plukker vekk staffasjen, strekker låta ut over seks minutter, og henfaller til tungsinn. Og mens Swifts budskap er at man kan legge fortiden bak seg, er Adams fanget i sin.

Adams versjon av 1989 er mer melankolsk og sentimental enn originalen. Og den bærer preg av å være svært, svært ektefølt. Hvis han forsøker å lure oss, så er det en svært vellykket (og svært lang) spøk. Men nei. Adams har selv uttalt at han har stor respekt for Taylor Swifts kapasitet som låtskriver, og det kommer tydelig til uttrykk i hver eneste låt. Hans entusiasme for prosjektet har altså ikke vært noe annet enn oppriktig, og han beviser at en god poplåt er bra uansett hvem som spiller den. Et håndtverket bra, så er låta bra. Om det er kult å innrømme det eller ei.

For tilhengere av country og americana er det sikkert fristende å mene at Adams versjon av 1989 er vesentlig bedre enn originalen. Den plukker vekk det glatte, dansbare fernisset som Swift har en tendens til å henfalle til i samarbeid med pop-produsent Max Martin. Adams' arrangementer fremstår nok som mer rå og autentiske, og mer hans enn hennes. Avslutningssporet "Clean" er originalt en sang om tapt kjærlighet. Hos Adams handler den om smerte, (rus)avhengighet og tap, derfor er det fristende å hevde at Swifts låter kanskje blir i overkant alvorlige i Adams' hender. Vekk er humoren og dansbarheten i "Shake it Off", og det banale men fengende refrenget i "Bad Blood" knekker litt sammen under alt gravalvoret. Adams har en egen evne til å forvandle nesten hva det skulle være til tristesse og hjertesorg. Så det er kanskje ikke så rart at hans versjon av "Wonderwall" fra Love is Hell fra 2004 ble hyllet av en overrasket Noel Gallagher i Spin med ordene "I think Ryan Adams is the only person who ever got that song right".

Ryan Adams er en 40 år gammel mann som lyttet til en 25 år gammel kvinnes pop-plate om romantiske drømmerier, og hørte sin egen melankoli. Så laget han sin egen personlige versjon som er høyst lytteverdig i sin egen rett. Og for det skal han applauderes.

----

Min favoritt? "Style". Akkurat passe skrevet om - både i tekst og arrangement. Jeg tviler på at denne versjonen handler om Harry Styles. Lytt!  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits