Hele verden er en scene! - litt Shakespeare i anledning valgdagen

Det finnes et Shakespeare-sitat for alt, og på valgdagen synes jeg det passer fint å trekke frem et av hans aller mest kjente. Jeg sikter til monologen til en melankolsk Jaques i As You Like It - den som begynner med "All the world's a stage".

Ja, for hele verden er faktisk en scene når det er valgkamp. Og da står og faller absolutt alt på hvordan man forvalter sin tid på denne scenen. Audun Lysbakken reiser til Lesvos for å lære mer om flyktningkrisen, mens Per Sandberg reiser til Libanon for å finne ut hvordan mennesker i nød kan hjelpes i sine nærområder. Erna Solberg dundrer løs på dobbel basstromme, mens Knut Arild Hareide tester dyner på et sykehjem. Siv Jensen fisker ved Operaen, mens Lan Marie Nguyen Berg sykler rund med en grønn kjerre i Oslo sentrum. Men de viktigste scenene er debattarenaene. Det er her vi ser hva våre folkevalgte er laget av - om de står i stormen med hevet hode og ryddige argumenter, eller om de viker unna spørsmålene og knekker sammen under press. Og så er det alltid noen som er mer hårsåre enn andre, om det er en bredside fra en meningsmotstander eller et kulturinnslag i en debattsending som er den utløsende faktoren.

Og det er her Shakespeare kommer inn. For As You Like It forteller en interessant historie om hvordan vi mennesker lever våre liv. Skuespillet inneholder en lengre diskusjon om  mennesker har best av å leve i byen, nær kulturen, og bli forfinede og kultiverte versjoner av seg selv, eller på bygda hvor man automatisk er nærmere naturen og sin opprinnelige levemåte. Det er som en kommunesammenslåingsdebatt i seg selv. Stykket tar også opp det Shakespeare kaller "livets syv livsfaser", hvor vi spiller mange ulike roller på veien fra krybben til graven.

Politikken er det universelle teater - akkurat som i Shakespeares skuespill. Hele verden er en scene.

 

All the world's a stage,
And all the men and women merely players;
They have their exits and their entrances,
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.
Then, the whining school-boy with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow. Then, a soldier,
Full of strange oaths, and bearded like the pard,
Jealous i honour, sudden, and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth. And then, the justice,
In fair round belly, with a good capon lined,
With eyes severe, and beard of formal cut,
Full of wise saws, and modern instances,
And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slippered pantaloon,
With spectacles on nose and pouch on side,
His youthful hose, well saved, a world too wide
For his shrunk shank, and his big manly voice, 
Turning again toward childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

 



Det universelle teateret er en vanlig allegori for Shakespeares Globe Theatre i London.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits