Å leve og la dø - om "The Children Act" av Ian McEwan

"Religion HAR fått en sjanse!" utbrøt Ian McEwan i samtale med Marte Spurkland på Litteraturhuset denne uka, og avslører med dét at han neppe er en troende mann. I sin siste roman The Children Act er det nettopp sterk religiøs overbevisning som skal til pers. Eller rettere sagt: sterk religiøs overbevisning i møte med et sekulært rettsvesen.

McEwan er fascinert av autoriteter tilknyttet offentlige institusjoner. I Saturday er protagonisten overlege, i Solar er han forsker, og i Sweet Tooth er hun en MI5-agent. Det er karakterer med en sterkt profesjonell identitet som avtegnes like mye i kroppspråk og sinnsstemning som i faktiske handlinger. I The Children Act er hovedpersonen, Fiona Maye, en aldrende dommer med familierett som spesialfelt. Og McEwans fascinasjon for yrket hennes er tydelig: "The family division teemed with strange differences, special pleading, intimate half-truths, exotic accusation... fine-grained particularities of circumstance needed to be assimilated at speed." Fiona er som 59-åring like oppslukt i karrieren som en nyutdannet jurist, og på hjemmebane lider ekteskapet. Romanen starter idet hun krangler med ektemannen om deres manglede sexliv, før hun får en telefon om at hun må stille i retten for å dømme i et spørsmål om liv eller død for en 17 år gammel kreftpasient.

Fionas ekteskapelige utfordringer er et interessant tilskudd til romanen som helhet, men er på langt nær så interessante som de juridiske og moralske spørsmålene i The Children Act. For den 17 år gamle kreftpasienten, Adam, er et Jehovas Vitne. Han er tre måneder fra å nå myndighetsalderen, og foreldrene nekter legene å gi ham den blodoverføringen han trenger for å overleve. Det blir Fionas oppgave å enten fradømme foreldrene myndigheten over sitt eget barn, eller å la Adam dø som direkte resultat av foreldrenes religiøse overbevisning. For å finne ut hvor pasienten selv står i dette spørsmålet, besøker hun ham på sykehuset. Det som møter henne er ikke hva hun forventet. I senga ligger en blek tenåring med usedvanlige talenter. Han har skrevet poesi med William Blake-aktig presisjon, og spiller intrikate melodier på fiolin for henne. Gutten i senga har også reflektert nøye over sin egen situasjon, noe som overrasker Fiona mer enn hun hadde forventet. Hun gjør sitt valg og dømmer i saken. Det får konsekvenser som forvirrer henne og får henne til å tvile på seg selv. Dette gjenspeiles i ektemannens tvil og usikkerhet, og sakte men sikkert brytes skillelinjen mellom hennes private og profesjonelle liv ned.

Til et humrende publikum forteller McEwan at det nok er et alderstegn at han plutselig har flere dommere i vennekretsen. Og det var i et middagsselskap med disse han fikk plottet til The Children Act mer eller mindre servert helt gratis. Ifølge han er dommere ikke bare svært opptatt av sine egne domsavsigleser, men også av andre dommeres. Og i middagsselskap sladres det. En venn fortalte om en sak som omhandlet et ungt Jehovas Vitne som trengte blodoverføring, og dermed var idéen til romanen klar i McEwans hode. Resultatet er en historie det er lett å la seg fenge av fordi den tar opp et interessant moralsk spørsmål. Møtet mellom religion og et rettsvesen som blir stadig mer sekulært byr på utfordringer det er vanskelig å forestille seg. Og som om ikke det var nok er den svake part, altså den som rammes hardest av dette spørsmålet om liv eller død, en mindreårig på terskelen til å bli voksen.

McEwans har gjort et imponerende stykke reseach til denne romanen. Det er en utfordring i seg selv å balansere mellom religion og rettsvesen, og mellom ulike menneskers overbevisning, men han gjør det med en sjeldent god presisjon. På Litteraturhuset fortalte han dessuten at noe av researchen ble overflødig fordi den rett og slett oppsøkte ham. Da han nettopp hadde fullført romanen fikk han besøk av et Jehovas Vitne. McEwan spurte hvordan han ville stilt seg i spørsmålet om livreddende blodoverføring. Svaret var et klart og tydelig nei. Da er det kanskje ikke så rart at McEwan mener at religion har utspilt sin rolle?

I høst kommer The Children Act på norsk - da heter den Barneloven.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits