Øyalørdagen

Ingenting er som lørdagen på Øya. Da har man hele dagen til disposisjon, det er fullt i Tøyenparken allerede ved første konsert, og det er legitimt å begynne øldrikkingen allerede klokka ett. Godt marinert i solfaktor 30, etter å ha blitt solbrent i flere nyanser på torsdagen, satt jeg klar foran Amfiet da DeLillos dro i gang sitt sett som første band ut. 

Det ble en folkelig start på Øyafestivalens siste dag. Ihjelspilte klassikere kom som perler på en snor fra bandet som aldri vil slutte å synge om somre som skal komme, folk som suser av gårde og smaken av honning. Publikum sløvet i sola med øl, aviser og mobiltelefoner, og stemningen var satt. Det første høydepunktet kom en time senere på samme scene. Natalie Prass, som varmet opp for Ryan Adams på Sentrum Scene i vår, så tilbakelent kul med gullsko, gitar og enorme solbriller. Dessverre fikk hun spille for et altfor uinteressert publikum som antakelig bare hadde blitt liggende på plena siden DeLillos forlot scenen. Hun hadde fortjent bedre. Men det var artig å stå på første rad foran hovedscenen og samtidig ha romslig intimsone.

Så begynte improviseringen. Litt Miss Tati her, og litt Krakow der. Samt Bendik og Broen. Og Vince Staples. Noe bra, noe ok og mye "hva i all verden er dette, egentlig?". Jeg noterte meg dessuten at hip hop-publikummet på Øya godtok absolutt alle som opererte i denne sjangeren og laget fest - uansett. Til tross for at samtlige hadde nøyaktig det samme å melde: "put your hands up in the air" og "make some motherfucking noise". Greit nok. Selv klarte jeg ikke annet enn å ironisere villt og hemningsløst, og forflyttet meg raskt til Emilie Nicholas på hovedscenen. 

Lørdagens to soleklare høydepunkt var Sturgill Simpson på Vindfruen og Susanne Sundfør på Amfiet. Førstnevnte virker smått sjokkert over å ha blitt plassert som nest siste act på en lørdag på en hipsterfestival. Men det fungerte. Country i sjangerens reneste form appellerte til Øya-publikummet som lot seg rive med. Og godt var det, for Susanne Sundfør skuffet under avslutningnskonserten. Hun er riktignok profesjonell, har en enorm stemme, og er væpnet til tennene med sterke låter. Konserten var bra, og absolutt et høydepunkt, men manglet en viss je nes sais quoi. Etter alt å dømme går prosjektet hennes først og fremst ut på å være kunstner, og da glemmer hun å lage fest. Konserten var fin, men jeg skulle ønske festivalen kunne fått den eksplosive avslutningen den hadde fortjent.

Og nå er årets Øyafestival over. Sorgreaksjonen er sterk og umiddelbar, og jeg trenger litt tid på å komme meg. Men allerede ved juletider skal jeg begynne å glede meg til neste år.

Ja, og så har jeg fått meg Father John Misty t-skjorte. Den er skikkelig tacky. Jeg elsker den!


Utsikt mot Vindfruen under gårsdagens konsert med Benjamin Booker.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits