Øyatorsdagen

Det er når jeg går gjennom portene i Tøyenparken at jeg oppdager hvor mye jeg har savnet halvslapp festivaløl i plastbeger siden i fjor. Og drikke den mens jeg ligger i gresset ved Amfiet. Og konsertene, selvsagt. Og hipstere i sommersol. Alt, egentlig. Til og med den overprisede maten. Det er rett og slett lite som slår Øyafestivalen.

Det ble kanskje ingen kimchi-vaffel på meg, men det ble rikelig med øl, sol og musikk. Og selvsagt, man kan ikke gå på festival uten å teste noen konserter som man absolutt ikke regner med å like. I år gjorde jeg to forsøk på hip hop - Run the Jewels og Silvana Imam. At de begge er kritikerroste spilte ingen rolle, for nok en gang måtte jeg konkludere med at hip hop på ingen måte er min sjanger. Ikke til forkleinelse for de som liker sånt, men jeg humrer litt for meg selv når det ropes "All ya niggaz" fra scenen og det kritthvite Øya-publikummet vræler "Yeeeeaaaaah" tilbake.

Nei, takke meg til kulthelten Father John Misty som byr på et festlig og noe outrert show full av smektende vakre sanger som egentlig er fulle av all slags dritt og tristesse. Mannen med skjeggveksten som sikkert halvparten av festivalhipsterne misunner ham, vartet opp med låter fra en av årets fineste plater, I Love You, HoneybearMisty var tro mot sitt image som overfølsom melankoliker, men de overtydelige faktene understreket en viss ironiske distanse til eget materiale. Men det er ikke til å komme ifra at han er en strålende vokalist og showmann som liker å "skru opp stemningen med en femminutters pianoballade". Vi hører deg, Misty. Mot slutten av settet spilte han "Bored in the USA", noe som fikk en publikummer til å sprette omtrent halvannen meter i været av pur glede. En annen publikummer var så heldig å få en filmsnutt på mobilen spilt inn av artisten selv. Han ba om at hun måtte legge det ut på nett som en "følelsesladet Chris Isaac-opptreden". For en merkelig fyr.

Det var Florence + the Machine som halte Øya-torsdagen i land, og det foran et stappfullt amfi. Florence har jeg faktisk sett på Øya før, men da som ettermiddagskonsert på festivalens første dag i 2012. Å avslutte i solnedgang med et spektakulært sceneshow kler henne mye bedre. Florence + the Machine har et maksimalistisk, tidvis oversminket uttrykk som passer på en stor scene når nattemørket faller på. Og det spares ikke på kruttet. Det er det heller ingen vits i å gjøre når man er i besittelse av en låtkatalog fullstendig blottet for dødpunkter. Det begynte med "What the Water Gave Me" og skrudde seg ytterligere opp med "Ship to Wreck", og jeg begynte å frykte at jeg ikke kunne bevilge meg en sårt tiltrengt dotur i frykt for å gå glipp av noe vesentlig. Jeg løp alt jeg kunne da muligheten bød seg, satte ny rekord i raskt dobesøk, og var tilbake i tide til å danse til "Spectrum" og "Dog Days are Over". Beklager til alle jeg dyttet unna i befippelsen.

Det var en av de kvelden som aldri skulle tatt slutt. Men i morgen er det en ny Øya-dag.


Father John Misty kanaliserer Chris Isaac på Vindfruen-scenen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits