Tilbake til fremtiden

Etter nok en helg tilbragt på pikerommet i Moelv slo det meg at det kanskje er på tide å gjøre noe med denne tidskapselen fra 90-tallet. Følelsen av å sove i fortiden trenger seg på ved hvert eneste besøk i hjembygda, til tross for at mine tenåringseiendeler med tiden har blitt tynnet ut av foreldrenes boksamling, treningsmaskin (!) og diverse ræl som av ymse grunner ikke har noen naturlig plass noe annet sted i huset. Behovet for å trekke rommet inn i fremtiden er påtrengende idet jeg klemmer meg forbi nevnte treningssmaskin for å komme til senga. Og når blikket panorerer over tegnebøker, Ringenes Herre-postere og gamle brev fra pennevenner jeg ikke lenger kjenner.

Jeg tror ikke jeg er noe mer enn alminnelig nostalgisk. Likevel kjenner jeg et lite stikk i hjertet når de gamle dagbøkene fra barne- og ungdomsskolen åpenbarer seg i en av skrivebordsskuffene. De er fem i tallet, alle med ulike hestemotiver på forsiden. Den første, altså den fra 1992 med en fargerik enhjørning på omslaget, inneholder blant annet nedtegnelser fra familiens Danmarkstur, nennsomt dokumentert med en detaljrikdom man kun finner maken til i Riksarkivet. I de påfølgende bøkene har jeg skrevet litt av og på - minst når hverdagen har vært upåklagelig, og mest når intrigene i venninnegjengen herjet som verst. Gullalderen for dagbokskrivingen var 1995, året da jeg hadde bestemt at jeg skulle skrive noen velvalgte ord hver eneste dag. Og som jeg tydeligvis gikk lei av tidlig på høsten da jeg begynte å fatte meg i ekstrem korthet: "Jeg er trøtt og gidder ikke skrive. God natta".

Jeg betraktet dagbøkene, de mange nedtegnelsene i dem, og håndskriften min som i løpet av årene utviklet seg fra barnslig løkkeskrift til mer ungdommelige bokstaver, og funderte på i hvilken grad disse ville være verdt å ta vare på. Skulle jeg frakte med meg flere kilo med gamle dagbøker til den lille leiligheten min i Oslo, for så å slite med å finne en egnet plass til dem? Skulle de støve ned i kjellerboden, dømt til fast plass på alle fremtidige flyttelass men ingen hylleplass? Det var i hvert fall uaktuelt å plassere dem et sted hvor noen, gud forby, kunne finne dem. Selv om de er fulle av pre-pubertalt vås som ikke er interessant for noen, så krymper jeg meg i skam ved tanken på at noen skulle finne på å lese i dem. Og ikke minst: minnene vil alltid være inntakte selv om dagbøkene ikke er det.

Derfor slapp jeg samtlige dagbøker, usentimentalt og uten anger, i luka for papiravfall på gjenvinningsstasjonen. Og jeg så meg ikke tilbake.

Boka på bildet er en illustrasjon, og er ikke identisk med mine dagbøker fra barndommen. Til det er det for få hester på omslaget.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits