Over samme lest - om Bathsheba Everdene og Katniss Everdeen, og den nye litterære heltinnen

Det var én ting som slo meg da jeg leste Far From the Madding Crowd i vinter. Thomas Hardys feministiske protagonist, Bathsheba Everdene, har et navn som minner mistenkelig om navnet til Katniss Everdeen, kjent fra Suzanne Collins' romantrilogi The Hunger Games. Et raskt google-søk avslørte at denne navnelikheten på ingen måte er tilfeldig. Collins har nemlig referert til Hardys roman i flere intervjuer, og bekreftet at hennes introverte heltinnes navn er inspirert av Bathsheba Everdene. 

Det fikk meg til å tenke. For det er faktisk likheter mellom den viktorianske entreprenøren og den dystopiske revolusjonæren, ut over navnelikheten.


Carey Mulligan som Bathsheba Everdene i Far From the Madding Crowd (2015).

"Well, what I mean is that I shouldn't mind being a bride at a wedding, if I could be one without having a husband. But since a woman can't show off in that way by herself, I shan't marry - at least yet", sier Bathsheba Everdene. Til tross for at Hardy skrev Madding Crowd for over 150 år siden, så fremstår viktoriatidens kanskje fremste litterære feminist like sterk og selvstendig som da boka utkom. Det var i en tid da det var svært lite vanlig at kvinner sto på egne ben, langt mindre hadde eneansvar for et helt gårdsbruk. Så hva er det ved Bathsheba Everdene som fascinerer lesere den dag i dag?

Det kan i hvert fall ikke være hennes skjønnhet. Hvis litteraturen har lært oss noe, så er det at skjønnhet uten substans fort blir fryktelig kjedelig. Jeg holder en knapp på hennes komplekse personlighet som gjør henne til en kvinne det er lett å identifisere seg med, også for kvinner av det 21. århundre. Hennes ønske om selvstendighet og mulighet til å forme sin egen skjebne gjør henne definitivt til en proto-feminist. Det er forfriskende å finne en slik heltinne i den viktorianske litterære kanon, spesielt siden hun faktisk er skapt av en mann som ikke benyttet sjansen til å bruke henne som en prosjisering av sitt mannlige ego. 

Bathsheba er kløktig, vittig, hardtarbeidende og samvittighetsfull. Men hun er ikke ufeilbarlig. Hun sliter med å finne ut av følelsene sine, tar til tider kritisk gale valg, og er ikke alltid en sympatisk karakter. Hun er ikke den "sterke kvinnelige protagonisten" hvis eneste styrke er en sterk vilje og en skarp tunge. I stedet har hun inspirert en ny generasjon med komplekse kvinnekarakterer som ikke alltid gjør de rette valgene, eller lar seg motivere av de rette årsakene. Hun er menneskelig. Og det er det som gjør henne ekte og mulig for moderne kvinner å identifisere seg med.


Jennifer Lawrence som Katniss Everdeen i The Hunger Games (2012).

Og så er det Katniss Everdeen - den motvillige heltinnen i The Hunger Games og en av Bathshebas litterære etterkommere.

"My spirit. This is a new thought. I'm not sure exactly what it means, but it suggests I'm a fighter. In a sort of brave way", tenker Katniss om seg selv. Hun er verken selvsikker eller utadvendt. Hun er det stikk motsatte - introvert og usikker på sin egen evne til å være den heltinnen hennes omgivelser krever av henne. Hun er beskyttende over for de få menneskene hun er glad i, og slitter med å åpne seg for andre.

I likhet med Bathsheba, så er heller ikke Katniss' historie en kjærlighetshistorie. Hun avviser den romantiske intrigen som oppstår mellom henne, Peeta og Gale for å konsentrere seg om å være den lederen (Mockingjay) som trengs for å styrte det toalitære regimet i Panem, og med det redde sine kjære. The Hunger Games handler ikke om en sterk jente som kjemper en krig på heroisk vis og finner kjærligheten til slutt. I stedet handler det om hva krig gjør med et menneske. Også den post-revolusjonære lykken har en pris for Katniss, noe mennesker som har følt krig og traumer på kroppen sikkert kan kjenne seg igjen i. Det er nyansene og de motstridende følelsene i Katniss som er interessante, ikke bare hennes evne til å lede en hær.

Vi trenger litterære heltinner som Bathsheba og Katniss fordi de er sammensatte og ekte, og ikke perfekte fremstillinger av hvordan sterke kvinner "skal" være. Kvinnelige karakterer med svake såvel som sterke sider er kanskje det sterkeste feministiske uttrykket litteratur kan ha, fordi det gjenspeiler det mangefasetterte indre landskapet i kvinnene som leser om dem.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits