Sang og forbannet spetakkel - om den vanskelige teatergrenen "musikal"

Musikal. En av de mest tvilsomme kunstformene jeg vet om, og et glitrende bevis p at to ting som fungerer bra hver for seg ikke ndvendigvis fungerer like godt sammen. Det kan sies om kaviar og syltety i samme sandwich, og om sn p Rivieraen. Man kan ogs si det om musikk og teater. Jeg er glad i teater og jeg er glad i musikk. Hybriden, derimot, kan jeg styre min begeistring for.

I lpet av de siste to ukene har jeg klart f med meg intet mindre enn to musikaler - Wickedp Apollo Victoria Theatre i London og Sweeney Todd p Det Norske Teatret i Oslo, s jeg har ftt et godt innblikk i en sjanger jeg i utgangspunktet var svrt skeptisk til. Etter ha tilbragt til sammen seks timer i selskap med hekser, feer, demoniske barberere og andre vesner avfdt i fantasien til en musikalkomponist som har ynet en mulighet til skvise noen ekstra grunker ut av allerede eksisterende eventyr, s har jeg innsett at jeg alltid kommer til slite med musikal-formatet.

Min musikal-skepsis knytter seg i hovedsak til to faktorer:
a) At absolutt alle replikkene skal remjes frem med skingrende patos akkompagnert av hysterisk korsang og anmassende rytmeinstrumenter.
b) At skuespillerne (i tillegg til synge dialogen) fremfrer nennsomt koreografert synkrondans ifrt grelle kostymer mens de forsker formidle en syltynn historie.

Alts..
Jeg setter stor pris p teaterets evne til formidle gode historier p naturalistisk vis. For meg blir det derfor problematisk nr dialogen plutselig avbrytes av et band, og skuespillerene bryter ut i et intenst og redvende sangnummer. Sangene er som regel klisbefengte, emosjonelt manipulerende og fulle av dramatiske modulasjoner. Samtlige flelser, intriger og spenninger uttrykkes p rim, slik at man kan vre fullstendig sikker p at enhver form for troverdighet forsvinner som dugg for solen fr man har ndd pausen. I tillegg er det visuelle uttrykket s tungt drapert i paljetter, fjr, pels og glitter at man aldri p noe tidspunkt har inntrykk av at man er vitne til noe som har med den virkelige verden gjre. Det hoppes, danses, kaves og croones, og ordene som skal understtte historien drukner i koreografi og hektisk, andpusten sang.

I tillegg er mennesker utkledd som dyr noe av det skumleste jeg vet. Cats har opptrdt i mine mareritt mer enn n gang.Takk skal du faen meg ha, Andrew Lloyd Webber!

Takk for marerittene, Cats!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, sprknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler p fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og s er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits