Sang og forbannet spetakkel - om den vanskelige teatergrenen "musikal"

Musikal. En av de mest tvilsomme kunstformene jeg vet om, og et glitrende bevis på at to ting som fungerer bra hver for seg ikke nødvendigvis fungerer like godt sammen. Det kan sies om kaviar og syltetøy i samme sandwich, og om snø på Rivieraen. Man kan også si det om musikk og teater. Jeg er glad i teater og jeg er glad i musikk. Hybriden, derimot, kan jeg styre min begeistring for. 

I løpet av de siste to ukene har jeg klart å få med meg intet mindre enn to musikaler - Wicked på Apollo Victoria Theatre i London og Sweeney Todd på Det Norske Teatret i Oslo, så jeg har fått et godt innblikk i en sjanger jeg i utgangspunktet var svært skeptisk til. Etter å ha tilbragt til sammen seks timer i selskap med hekser, feer, demoniske barberere og andre vesner avfødt i fantasien til en musikalkomponist som har øynet en mulighet til å skvise noen ekstra grunker ut av allerede eksisterende eventyr, så har jeg innsett at jeg alltid kommer til å slite med musikal-formatet.

Min musikal-skepsis knytter seg i hovedsak til to faktorer:
a) At absolutt alle replikkene skal remjes frem med skingrende patos akkompagnert av hysterisk korsang og anmassende rytmeinstrumenter.
b) At skuespillerne (i tillegg til å synge dialogen) fremfører nennsomt koreografert synkrondans iført grelle kostymer mens de forsøker å formidle en syltynn historie.

Altså..
Jeg setter stor pris på teaterets evne til å formidle gode historier på naturalistisk vis. For meg blir det derfor problematisk når dialogen plutselig avbrytes av et band, og skuespillerene bryter ut i et intenst og øredøvende sangnummer. Sangene er som regel klisébefengte, emosjonelt manipulerende og fulle av dramatiske modulasjoner. Samtlige følelser, intriger og spenninger uttrykkes på rim, slik at man kan være fullstendig sikker på at enhver form for troverdighet forsvinner som dugg for solen før man har nådd pausen. I tillegg er det visuelle uttrykket så tungt drapert i paljetter, fjær, pels og glitter at man aldri på noe tidspunkt har inntrykk av at man er vitne til noe som har med den virkelige verden å gjøre. Det hoppes, danses, kaves og croones, og ordene som skal understøtte historien drukner i koreografi og hektisk, andpusten sang.

I tillegg er mennesker utkledd som dyr noe av det skumleste jeg vet. Cats har opptrådt i mine mareritt mer enn én gang. Takk skal du faen meg ha, Andrew Lloyd Webber!

Takk for marerittene, Cats!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits