Åh, Laura!

Jeg tror det aller klokeste karrierevalget Laura Marling har gjort var å forlate det synkende skipet Noah and the Whale. Og det gjorde hun allerede før hun fylte 20 år. Marling er en av de irriterende folka som besitter en musikalsk begavelse helt utenom det vanlige. I en alder av 25 år har hun allerede gitt ut fem kritikerroste plater. I mars kom den sjette - Short Movie. Den er kanskje ikke like bejublet i musikkpressen som forgjengeren Once I Was an Eagle fra 2013 (som havnet på 4. plass på min topp 10-liste det året), men jeg vil likevel si at den bare er noen få feilskjær unna å være et mesterverk. Men det er pirk, altså. Fremfor alt representerer den et brudd med det kunstneriske uttrykket hun la for dagen på Eagle, og en retur til den gitardrevne rocken. Det kler henne godt.



Laura Marling er adelsdatter, englefjes, wonderchild og gitarvirtuos. I tillegg har hun en dyp og moden stemme som det er vanskelig å tro at bor i kroppen til en liten og blek engelsk jente. Med en allerede imponerede diskografi kan man trygt si at Marling har vokst opp på plate. Siden debuten med Alas, I Cannot Swim fra 2008 har hun vært dronningen av folk-rock i hjemlandet, men er nå i ferd med å nå ut også internasjonalt. For et par år siden flyttet hun til Los Angeles, og det siste året har hun i månedsvis reist rundt i USA på måfå. På veien har hun drevet med yoga, blitt høy, fordøyd filmene og tekstene til Alejandro Jodorowsky, lært seg å spå med Tarot-kort og møtt mennesker hvis liv er radikalt forskjellige fra hennes eget. Det viser seg at en solid dose wanderlust fører til både selvransakelse og inspirasjon, for resultatet er eminente Short Movie. "I'm a woman now, could you believe?", synger hun på "Don't Let Me Bring You Down". Og på tittellåta: "Who do you think you are?/Just a girl who can play guitar".

Men det er hun. En jente som kan spille gitar, altså. En av tingene jeg liker spesielt godt med Short Movie er at hun drysser toner av elektrisk gitar over samtlige låter. "False Hope" er en utmerket rockelåt, etter min mening en av årets hittil beste, og den sender assosiasjonene i retninger av PJ Harveys Stories from the City, Stories from the Sea. Det samme gjelder en annen favoritt - "I Feel Your Love". Det er et rent og pent lydbilde som tilføres en viss edge av de kule elektriske riffene som går igjen på hele platen. Marling har nok også blitt inspirert av sin nye LA-adresse, for Laurel Canyon-lyden er også sterkt tilstedeværende. Det samme er en svak amerikansk aksent som hun tydeligvis har tillagt seg der borte. Det er smått irriterende, men tilgivelig når helheten er såpass overbevisende.

Short Movie er mindre intens og kunstnerisk enn forgjengeren. I stedet byr Laura Marling på mer lineær og tilgjengelig rock uten for mange strykere i bakgrunnen. Det lover bra for konserten på John Dee i mai. Jeg kommer til å være hun som står foran og føler alle følelsene.

--------

Siden jeg allerede har bydd på "False Hope" i dette innlegget, så deler jeg her en framifrå live-versjon av "I Feel Your Love". Det er bra saker!

The first taste is free, then you had me.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits