By:larm 2015 - en oppsummering

Jeg gjennomgår alltid en liten sorgreaksjon når by:Larm er vel overstått. Av en eller annen grunn er det lite jeg synes er morsommere enn å reke gatelangs mellom konserter langs Youngstorget-lysløypa en helg på tampen av vinteren. Musikkopplevelsene er sjelden av de helt store og de fleste scenene har intet annet enn slapp øl i plastglass å tilby. Men så er det så fint likevel. Og nå er det et helt år til neste gang. Jeg trøster meg med at mellom nå og da har jeg linet opp en hel haug med enkeltkonserter samt to dager på Øya.

Men årets larm skal selvsagt få en liten oppsummering før jeg går videre i livet. Den ser slik ut:

  • Årets værstandard: Kjølig. Den iskalde by:Larm-vinden hadde naturligvis sett sitt snitt til å dukke opp og blåse som et antarktisk helvete hver eneste gang vi skulle ut på en transportetappe. På den positive siden bidro den bare asfalten til at disse kunne avvikles relativt effektivt. Og vi kunne tenke tilbake på Året Det Var Så Glatt (2010) med et fornøyd glis om munnen.
  • Beste konsert: Aurora på Sentrum Scene på fredagen. Hands down. Det er få by:Larm-konserter som virkelig tar fyr, men super-hypen Aurora leverte for full sal og øredøvende jubel. Om noen år kan det fort bli en hipster-greie å si at man var på by:Larm-konserten til Aurora i 2015. Og det kan jeg gjøre uten å lyve. Ha!
  • Dårligste konsert: KUUK på John Dee på fredagen. Det var spektakulært grusomt. Så himmelropende ræva. Et par røslige karer dæljet løs på tangenter og gitar mens to blonde pin-ups iført badedrakter med det amerikanske flagget som motiv (forsøksvis) rappet banneord og alskens obskøniteter ispedd temalåta fra The Fresh Prince of Bel-Air. Den eneste konserten jeg virkelig hatet. I det minste avfødte det håpløse bandnavnet ordspillet som viste seg å være gaven som bare fortsatte å gi: "Nei, nå har jeg fått nok KUUK" etc. etc. etc.
  • Mest irriterende kuriositet: Ølglassene i plast som fylles fra undersiden og som tettes med en liten rundt magnet som er nær uimotståelig å trykke inn. I fjor sølte jeg ut en halv øl fordi jeg ikke klarte å la være. I år gikk det heldigvis bedre.
  • Verste fashion-statement: Buffalo-platformene som Spice Girls innførte på 90-tallet uten tanke for at en eller annen svak wannabe-hipster (see what I did there?) kunne finne på å gjeninnføre farsotten 18 år senere. De ble observert flere ganger, blant annet da elektronikaduoen Sylvan Esso spilte på Rockefeller på torsdagen. Den kvinnelige vokalisten vaklet rundt på nevnte "sko" og kom sågar i skade for å dra ut ledningen til macen som åpenbart var helt avgjørende for at lyden skulle bli transportert til høyttalerne. Pinlig, veldig pinlig. Og ikke minst et utmerket bevis på at de skoene er djevelen.
  • Største skuffelse: At ved midnatt på lørdagen hadde konsertgjengen ikke noe mer å gi, ølen gled ekstremt sakte ned, og samtalen penset over på søvn. Men det får være greit. Velkommen til 30-åra.
     



5 kommentarer

:-)

10.03.2015 kl.22:26

Ikke noe 8. mars innlegg i år? ;-)

indiehjerte

15.03.2015 kl.19:09

Ikke i år, smilefjes.

:-)

16.03.2015 kl.11:24

Blitt litt mindre feminist? ;-)

indiehjerte

16.03.2015 kl.14:36

Definitivt ikke.

:-)

17.03.2015 kl.09:15

Det er bra ;-)

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits