Sex, dop og klassisk musikk - om "Mozart in the Jungle"

At Amazon har begynt å produsere originalserier kom som en lite overraskelse på meg. At det i tillegg er kvalitet de lefler med er enda mer overraskende. Først var det den mørke komedien Transparent som fikk kritikerene til å juble, og nå er Mozart in the Jungle, produsert av Roman Coppola og Jason Schwartzman, i ferd med å gjøre det samme. Sistnevnte er noe så sjeldent som en komedie fra det klassiske musikkmiljøet i New York, og som illustrerer at det som skjer bak sceneteppet kan være minst like interessant som det som skjer foran - hvis man blander inn sex, dop, sammensvergelser og en eksentrisk bohem av en maestro.

Mozart in the Jungle byr på et satirisk vindu mot en verden styrt av penger, makt og egosentriske snobber som opererer etter egendefinerte regler - alt for å albue seg en permanent plass i New Yorks kulturelite. I sentrum finner vi New York-symfonien som er i ferd med å miste sin mangeårige dirigent, Thomas (Malcolm McDowell som gjør den usympatiske Malcolm McDowell-greia si på en upåklagelig måte), til fordel for et ungt supertalent fra Mexico med rockestjernefakter og uortodokse idéer om hvordan et symfoniorkester skal ledes. Mozart er riktignok et ensembleshow, men med en spesielt gudegitt casting i Gael García Bernal som spiller den unge dirigenten - en mann som kun tiltales ved sitt fornavn Rodrigo. Han er Cher, Sgt. Pepper og Freddie Mercury i én person, og en sjarmør som leder orkesteret med én hånd, mens han deler ut roser til sine velgjørere med den andre. 

Sin løse lederstil og omgjengelige personlighet til tross, Rodrigo er ikke spesielt komfortabel med å bli paradert rundt som en premiepuddel av orkesterets styreleder (Bernadette Peters) på aggressiv jakt etter kulturfiffens penger. Hans ønske om å fornye en gammel og delvis forgubbet institusjon møter også motbør når musikernes noe stivbeint rutinemessige kaffepauser settes i spill. Og auditionrunder for nye medlemmer? Uhørt. Alt dette bevitnes av det unge talentet Hailey (Lola Kirke. Ja, søsteren til Jemima) som er lei av å gi obo-timer til snørrhovne overklassebarn og drømmer om en fast plass i symfoniorkesterets blåserrekke. Når hun tatt inn i varmen av cellisten Cynthia (Saffron Burrows), får hun adgang til symfonien og blir etter hvert Rodrigos assistent. Men det er ikke alle som ønsker henne varmt velkommen.



Mozart in the Jungle er fritt adaptert fra Blair Tindalls bok ved samme navn, og er et unikt innblikk i et miljø de av oss som ikke nærer en brennede pasjon for klassisk musikk kjenner til. Slik sett er det nok også en fordel at serien ikke faller for fristelsen til å guffe på med klassisk musikk hver gang muligheten byr seg. Faktisk er musikkbruken sparsom gjennom alle sesongens ti episoder, noe som gir en sterkere effekt når produsentene først bestemmer seg for å hengi seg til mektig symfonimusikk. En positiv effekt har også den visuelle paletten. New York City er alltid et lekkert bakteppe, og kommer i Mozart virkelig til sin rett med grandiose tablåer fra både små og store konsertscener, panoreringer over Central Park og Upper West Side. Også interiørene er helstøpte og tiltalende, fra de slitte studenthyblene i the Village, til de overdådige hjemmene på Upper East Side. Estetikken er, i sin helhet, upåklagelig.

Men det er klart - det er Gael García Bernal som bærer serien på sine smale skuldre. Han eier skjermen med en perfekt blanding av eksentrisk sjarm, introvert selvbevissthet og en prikkfri komisk timing. Det er storartet spill, og han gjør opp for et tidvis vaklende manus. God er også Lola Kirke som den talentfulle men usikre oboisten Hailey, mens Saffron Burrows passer godt inn i rollen som frustrert cellist og fagforeningsdame som ligger med den detroniserte dirigenten på si.

Mozart in the Jungle lykkes på flere vis. Den avmystifiserer en verden som for de fleste av oss er ganske ukjent, men uten å bli for teknisk og dyp. Det er mye prestisje knyttet til det å være klassisk musiker i et renommert symfoniorkester, men for de det gjelder er det også bare en jobb. Det er når serien spiller på denne dualiteten, samt løfter frem Gael García Bernal som eksentrisk rocke-maestro, at den virkelig leverer og underholder. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Og så er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits