Banjaxed by love - om Father John Misty og hans siste plate "I Love You, Honeybear"

De er et underlig folkeferd. Jeg snakker om de pent kledde, bibelsk beskjeggete hipsterne som lever kompliserte musikerliv og nærer en sterk skepsis til monogamiets konformitet - og bang! Så rammes de av kjærligheten. Og alt man vil er å "put an end to our endless, progressive tendency to scorn".

Father John Misty er en slik.



I Love You, Honeybear, andre plate fra tidligere Fleet Foxes-trommis Josh Tillman, er (til tross for tittelen) ikke en klissete affære. Den er heller studie i hvordan en mann breddfull av indre demoner og karakterbrister famler seg frem mot en lykkelig romantisk slutt. Tilsett tvil, usikkerhet, ereksjoner og grenseløs optimisme, så har du essensen av Tillmans univers. Lydbildet svinger som en pendel mellom flere sjangre og musikalske æraer - fra indie til folk, fra 60- til 00-tallet og fra pianoballaderi til klagende synthtoner. Fra tid til annen kaster han inn grandiose strykerarrangemenger for godt mål, og resultatet er en plate som vokser ved hver eneste lytt. 

Mens Father John Mistys forrige plate, Fear Fun fra 2012, var av den introverte og psykedeliske sorten, så gjør årets utgivelse noe så sjeldent som å hylle kjærlighetens transformative kraft. Den tidligere kynikeren Tillmans gjennomgående budskap er at kynisme ikke nødvendigvis er den rette holdningen å innta i møte med en følelseskald verden. Han har unektelig gjennomgått et paradigmeskifte der han crooner elegisk om ærlighet og romantikk, og sin sans for "mascara, blood, ash and cum".

Det er en forklaring her, og det er at Tillman har giftet seg. Noen av låtene på platen stammer imidlertid fra tiden før han møtte Emma Garr, og gammel kynisme kan spores i blant annet "Nothing Good Ever Happens at the Goddamn Thirsty Crow". På "The Ideal Husband" lister han opp sine feil: "Didn't call when grandma died/ Spent my money getting drunk and high". Men så kommer optimismen. "When You're Smiling and Astride Me" er mindre skitten enn den høres ut, og handler om frykten for å miste den nye fantastiske kjærlighetsfølelsen. På "Chateau Lobby No 4 (in C for Two Virgins)" mister Tillman jomfrudommen på nytt, og på "Holy Shit" utforsker han følelsen av å være "banjaxed by love". Det er stormende følelser, flotte arrangementer og hipster-intelligentsia: "Love is just an institution based on human frailty/ Maybe love is just an economy based on resource scarcity".

Og så er det "I Went To The Store One Day", da, hvor Tillman møter Emma Garr på en parkeringsplass og spør henne hva hun heter. Lytt til en innspilling gjort på en parisisk café nå i februar under.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, feminist, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits