Overtydelig undertekst - om "Kampen om tungtvannet" og norsk dramas manusproblem

Dette er velkjent materie. Nrk satser stort, faktisk større en noensinne, på en dramaproduksjon som skal fylle en av ukens beste sendeflater til Ola og Kari Nordmanns store glede og fornøyelse. Stoffet er av den sorten suksesser veves av - 2. verdenskrig og en av våre største og mest berømte heltehistorier, nemlig sabotasjeaksjonen mot Hydros anlegg på Vemork i 1943. Budsjettet er skyhøyt, rollene spilles av et solid internasjonalt skuespillerensemble, og effektene er upåklagelige. Dessverre føles dialogen mer deskriptiv og oppstyltet enn genuin og ektefølt, og støtter dermed ikke opp under en ellers god produksjon. Det må manuseforfatterene ta skylden for.

Norsk drama sliter med et manusproblem. Vi har sett det før, senest i fjorårets Mammon hvor karakterene var satt til å gjenta og beskrive begivenheter som nettopp hadde funnet sted, tidvis til det kjedsommelige. Vi så det også i floppen Erobreren i 2012. Nå dukker samme problem opp i Kampen om tungtvannet som hadde premiere på Nrk forrige søndag. Produksjonen er gjennomført og stilstikker og tidskoloritten er imponerende. Dessuten er historien svært god og verdt å fortelle nok en gang, det er tross alt snakk om stoff vi aldri blir lei av her til lands. Men helhetsinntrykket skjendes av en dialog det er vanskelig å tro på. Karakterene ramser opp historisk fakta som om de leser fra en historiebok, de hilser hverandre med beskrivelse og fullt navn ("Min berømte venn Niels Bohr") og til stadighet sier de med rene ord det som burde antydes for bedre dramatisk effekt. Skuespillerene spiller på ingen måte dårlig, men det er vanskelig å tro på og bli glad i karakterer som fremstår som guider til norsk krigshistorie i stedet for ekte mennesker.

Misforstå meg rett - serien er ikke dårlig. Jeg var fascinert, interessert og underholdt hele tiden mens jeg så de to første episodene. Imidlertid mener jeg at Kampen om tungtvannet fortsatt har en vei å gå for å sikre kvalitet i alle ledd. Det hele kunne vært enda bedre hvis skuespillerene ikke var satt til å nærmest hyle ut underteksten absolutt hele tiden. Hvis manusforfatterene hadde behersket antydningens kunst, så kunne nrk nærmet seg seriegiganten HBO i kvalitet med sin siste satsning. I stedet for å fortelle tv-seerene rett ut at Frank Kjosås' karakter Knut Haukelid er en uforutsigbar villstyring, så kunne det vært antydet og senere bevist av karakteren selv. I stedet for å la Leif Tronstad i Espen Klouman-Høiners skikkelse informere sine studenter om at tyskerene er i byen, så kunne man vist det. Det blir for insisterende, som om manusforfatterene har vært konstant bekymret for at noe skal gå seerene hus forbi, eller verre, at vi ikke skal forstå det. Selvfølgelig forstår vi. Dette er en viktig del av vår nyere historie og dermed kjent stoff.

Men for all del - det er gøy å la seg begeistre av norsk drama igjen. Da dørene åpnet seg til nobelinstituttet i Stockholm tenkte jeg at nå - nå! - er nrk i the big league. Når håndtverket er så godt er det synd at skuespillerene er satt til å forklare tv-seerene hva som skjer og hvorfor i stedet for å snakke med hverandre som virkelige mennesker. 

Espen Klouman-Høiner som Leif Tronstad og Anna Friel som Julie Smith i Kampen om tungtvannet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits