Indiehjerte kårer: De 10 beste plateutgivelsene i 2014

Nok et år er forbi, og det er tid for en av mine favoritt-tradisjoner: Årets beste plater skal oppsummeres i en nøye gjennomtenkt topp 10-liste hvor det utelukkende er plass til kremen av nye utgivelser. Nå skal det sies at 2014 har vært et musikkår under par. Mange store navn har sluppet plater, men vi har fått få mesterverk. Heldigvis er noen av platene så bra at de har potensiale til å bli personlige klassikere.

Og hvem gjorde seg fortjent til en plass på årets topp 10? Her er mine favoritter, i stigende rekkefølge:

10. ARIEL PINK: Pom Pom

Los Angeles-baserte Ariel Pink, eller Ariel Marcus Rosenberg som han egentlig heter, er en pussig skrue. Ikke bare har en interessant fremtoning, det er også vanskelig å oppsummere hans musikalske prosjekt med få ord. Pop-auteuren Ariel Pink henter inspirasjon fra 70-, 80- og 90-tallet, kjører det sammen i en slags musikalsk blender, og resultatet er en slags vestkyst-psykedelia. Tenk Brian Wilson dynket i søle. Pom Pom er et overskuddsprosjekt og en musikalsk pastisj som kanskje vare noe lenge, men som vokser for hver gjennomlytting.

En av de bedre låtene er Put Your Number in my Phone.

 

9. HOZIER: Hozier



Irske Andrew Hozier-Byrne er bare 24 år gammel, men er en klok og moden låtskriver med en dyp, raspete stemme som kunne ha tilhørt en tilårskommen mann. Musikalsk beveger Hozier seg i et slags diffust krysningspunkt mellom folk, blues og indierock, og det selvtitulerte debutalbumet ble godt tatt imot både i hjemlandet Irland og i USA da det ble sluppet i september. Han skriver fine melodier, gode tekster og er en troverdig historieforteller, kanskje spesielt i åpningssporet Take me to Church som er en slags elegi til et mislykket forhold. Hvis han fortsetter i dette sporet blir han verdt å følge med på i årene som kommer.

Lytt gjerne til "From Eden" også, en av platas beste låter. 

 

8. SHARON VAN ETTEN: Are We There

Dette er en dame jeg har lyttet til tidligere og som jeg teoretisk sett er fan av, men som aldri har levert plater jeg virkelig har elsket. I år kom hun nærmere enn noensinne med sin fjerde utgivelse Are We There. Van Etten er godt forankret i Brooklyns gitardrevne singer/songwriter-tradisjon, og lager syredryppende låter om mislykkede forhold og selv-tortur. Hun er brutal i vendingene sine der hun synger strofer som "He can break me with one hand/I see your backhand again" med klingende falsett i refrengene. Overraskelsen var derfor stor da hun under settet sitt på Øyafestivalen faktisk viste seg å være en morsom og kul dame.

Skal du lytte til én låt, så bør det være "Taking Chances".

 

7. SPOON: They Want My Soul

Spoon er et av de bandene jeg har hatt på radaren lenge, men som jeg aldri har lyttet skikkelig til. I år har de gitt ut en plate jeg ikke trodde jeg ville like noe særlig da den kom, men som har vokst på meg gjennom året. They Want My Soul er rock som beveger seg mellom alternativ og indie, og som til slutt har fått et radiovennlig ferniss som har gjort plata mer tilgjengelig enn tidligere utgivelser fra Spoon. I tillegg er den nydelig produsert med mange flotte detaljer, som for eksempel i tittellåta hvor lyden fra gitaren veksler mellom høyre og venstre høyttaler, og når "New York Kiss" stopper opp og vokalist Britt Daniels vokal høres over ekkoet fra instrumentene. Det er veldig, veldig fint.

"Do You" er verdt en lytt.

 

6. FOXYGEN: ..And Star Power



En skranglete og rotete plate med en festlig og ambisiøs tittel fra amerikanske Foxygen havner rett under midten på årets toppliste. De vil mye med denne plata som klokker inn på hele 82 minutter, og den preges av et overmot og en skaperglede man ikke kan annet enn å la seg imponere av. Musikalsk nikkes stor sett bakover i tid, spesielt til 70- og 80-tallet, og bandet kanaliserer alt fra Todd Rundgren, til the Flaming Lips og Of Montreal. Helheten er en smått shizofren saus av ulike lyder, samt fine harmonier og fraværet av sådan. Men de er morsomme og kule. Så får det bare være at plata er 20 minutter for lang.

"How Can You Really" er en av platas beste låter.

 

5. MORRISSEY: World Peace is None of Your Business


For meg er det alltid litt høytid når Moz bestemmer seg for å beære verden med en ny plate. Årets utgivelse har imidlertid vært litt vanskelig å vurdere, rett og slett fordi den forsvant fra Spotify tidlig på høsten. Slik er det alltid med Morrissey. Er han i det litt humørsyke hjørnet, så bruker han bordduktrikset og river plata vekk fra under nesen (eller øret) på en stakkars lytter. Jeg lyttet masse til denne plata gjennom sommeren, og kan ikke annet enn å gi den femteplassen på topplista. World Peace er umiskjennelig Morrisey-aktig med syrlige og sarkastiske tekster, indie-aktige riff og en vokal som spenner seg fra det dyp bass til høy falsett. I tillegg varter han opp med både spansk gitar og kastanjetter (!) her og der som gjør plata litt ekstra interessant.

Jeg mener å huske at "Kiss Me a Lot" er en av platas bedre låter. Lytt gjerne til den.

 

4. DAMIEN RICE: My Favourite Faded Fantasy


Åh, Damien. Jeg trodde du hadde glemt meg. Og for å være ærlig hadde jeg nesten glemt deg etter åtte års stillhet. Men så kommer du tilbake fra glemselen med en av årets vakreste plater. Jeg er både positivt overrasket og svært beveget, for Damien Rice har gitt ut en plate som sender tankene til debuten O fra 2002, men som også føles frisk og ny i uttrykket. Rice er fortsatt en melankoliker med gitar som synger og sorg og savn med obligatoriske strykere i bakgrunnen. Det er velprodusert og gripende, og falsetten er fortsatt uovertruffen. Velkommen tilbake, Damien.

Platas beste låt er også en av årets absolutt fineste låter generelt, nemlig "I don't want to change you". Den er verdt å bruke tre og et halvt minutt på.

 

3. JENNY LEWIS: The Voyager

Jeg har alltid vært veldig glad i Jenny Lewis, både som vokalist i Rilo Kiley og som soloartist. Jeg husker en fantastisk konsert med Rilo Kiley i Irland i 2007 hvor jeg virkelig forsto hvor kul og gjennomført hun er, og det på en uanstrengte og sympatisk måte. I tillegg er hun ærligheten selv der hun synger om svik, utroskap og knuste drømmer, innpakket i et lystige indiepop-arrangementer. The Voyager ble visstnok skrevet delvis i deliriet som oppsto etter fem søvnløse netter, og nok en gang har hun lykkes å skrive ærlige tekster om vanskelige kjærlighetsrelasjoner og selverkjennelse på en måte som er lett å relatere til. Både Ryan Adams og Beck har stilt opp på produsentsiden, noe man kan høre spor av i henholdsvis "Just One of the Guys" og "The New You".

Sjekk ut "Just One of the Guys", da vel. Anne Hathaway, Kristen Stewart og Brie Larson er med i musikkvideoen.

 

2. THE WAR ON DRUGS: Lost in the Dream



En av årets kritikerfavoritter er også en av mine favoritter, til tross for at konserten på Rockefeller i mai ikke levde helt opp til mine skyhøye forventninger. Dagen etter var begrepet "papparock" avfødt i musikkpressen, noe som egentlig ikke er helt på jordet. Adam Granduciel har hentet mye inspirasjon fra 70- og 80-tallet, og det er mye Springsteen i tekstene hans. Likevel fremstår helheten som moderne og spennende, med et gitardrevet lydbilde med innslag av analog synth. Låtene drives av gode melodier, repetitive rytmer og fin melankoli. Lost in the Dream er en plate som vil stå seg i mange år.

"Red Eyes" er en av favorittlåtene mine fra 2014. Veldig klein musikkvideo, da.



 
1. ST VINCENT: St Vincent 




Årets førsteplass var et enkelt valg, faktisk har det aldri vært enklere. Texas-fødte St Vincent, eller Annie Clark som hun egentlig heter, er en av de få artistene jeg er ekstremt stor fan av, og den selvtitulerte femteplata er intet mindre enn et mesterverk. St Vincent har en særegen stil som hun har brukt flere plater på å perfeksjonere, og selv om det kan være naturlig å sammenligne henne med David Bowie og David Byrne, så er hun først og fremst seg selv. Signaturen hennes er de skarpe og smått bisarre tekstene ("Oh, what an ordinary day. Take out the garbage, masturbate"), samt de edgy gitartonene. Noen vil hevde at St Vincents musikk har en mer intellektuell enn følelsesmessig appell. Jeg bestrider den påstanden. St Vincent får meg til å føle alle følelsene.

Ta en titt på den rykende ferske videoen til "Birth in Reverse". Og "Digital Wintess". Hun har uttalt at stil-ikonet hennes er Albert Einstein. Det synes.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits