And the snow fell faintly.. - om "The Dead" av James Joyce og den første snøen

I dag snødde det. Store hvite fnugg fylte luften i løpet av noen magiske formiddagsminutter, og for en stakket stund lå det et tynt dryss med nysnø på bakken. Det var riktignok smeltet vekk noen timer senere, men det gjør ingenting. Den første snøen er alltid bare en gjesteopptreden - en forsmak på hva vi har i vente.

Jeg har min helt egen tradisjon forbundet med den første snøen. Hvert år markerer jeg årets første snøfall med å lese "The Dead" av James Joyce, den utmerkede avslutningsnovellen fra Dubliners (1914). Joyces første bok er en av verdenslitteraturens aller mest berømte novellesamlinger. Ikke bare er hver enkelt historie sjeldent god, men til sammen danner de en nøye uttenkt helhet preget av en tematisk harmoni og en bølgende emosjonell kurve som når sitt klimaks i "The Dead". Til tross for at Joyce levde mesteparten av sitt liv i utlandet, forlot han aldri Dublin i sin kunst. Han er en mester i å skape et helhetlig bilde av hjembyen, på tvers av samfunnslag, kjønn, alder, tro og politiske standpunkt. Historiene hans er preget av en detaljert realisme og poetisk teft. De forskjellige karakterenes indre liv er alltid med på å forme fortellerstemmen, slik at man som leser alltid kommer inn under huden på dem.

"The Dead" har vært en favoritt siden jeg leste den for første gang for ti år siden. Det er en typisk Joyce-tekst - skarpt ironisk, smått brutal og kritisk til sitt miljø. Det som hever den et ekstra hakk er de emosjonelle undertonene. Det er kjærlighet her, og selv om den er bittersøt og uforløst bringer den både lys og varme inn i historien. Novellen skildrer et middagsselskap rett etter jul hvor den overlegne men usikre Gabriel Conroy er til stede med sin kone, Gretta. Middagen byr på nye og gamle bekjentskaper, Robert Browning-referanser og mislykkede skrøner. Og for første gang får Gabriel høre Gretta fortelle om Michael Fury, hennes første store kjærlighet som døde fra henne da hun var ung. Dette setter deres allerede fallerte ekteskap i et nytt lys, når Gabriel innser at hans kone aldri har følt for ham det hun en gang følte for Michael. Han kan aldri vinne over den døde.

Og ute snør det. Skildringene av snøfallet danner et stemningfullt bakteppe til historient:

"A few light taps upon the pane made him turn to the window. It had begun to snow again. He watched sleepily the flakes, silver and dark, falling obliquely against the lamplight. The time had come for him to set out on his journey westward. Yes, the newspapers were right: snow was general all over Ireland. It was falling on every part of the dark central plain, on the treeless hills, falling softly upon the Bog of Allen and, farther westward, softly falling into the dark mutinous Shannon waves. It was falling, too, upon every part of the lonely churchyard on the hill where Michael Furey lay buried. It lay thickly drifted on the crooked crosses and headstones, on the spears of the little gate, on the barren thorns. His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead." 

Det er et vakkert stykke melankoli. Og sjelden har vel snø hatt en viktigere plass i en novelle.


"Snow was general all over Ireland". Og det var det virkelig ved Clonbrock House i Ahascragh, Galway den 10. desember 1870 da dette bildet ble tatt. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits