Resirkulert veldedighet - om Band Aid 30

Gudhjelpemeg, nå er han i gang igjen. Jeg sikter selvfølgelig til Sir Bob Geldof som åpenbart mener det er en god idé å vekke sitt gamle veldelighetsmonster Band Aid til live én gang i tiåret. Nå har han altså gjort det igjen, denne gangen for å gi FN litt kjendis-drahjelp i kampen mot Ebola. Sist lørdag rant derfor kremen av britiske B-artister inn i et innleid studio i London for å spille inn en ny versjon av "Do They Know It's Christmas". Det er fjerde gang Geldof vil redde Afrika med denne tøvete julelåta, og sant å si begynner den å bli ganske så tynnslitt.

En gang i tiden, nærmere bestemt 1984, hadde denne låta en viss sjarm. Klokkespillet, 80-tallssynthen, vokalharmoniene og Phil Collins-trommene gjorde en av verdens aller første veldedighetslåter om ikke uforglemmelig, så i hvert fall svært minneverdig. Fem år senere ble det laget en versjon med Lisa Stansfield og Kylie Minogue som nå er fullstendig glemt. I 2004 prøvde Geldof seg igjen med Chris Martin, Dido, Sugababes og Katie Melua. Paul McCartney spilte bass og Thom Yorke piano, og låta ble en grei suksess på en tid da veldedighetslåter var gammelt nytt. Men i år? I år stiller Geldof med en remastret versjon som høres ut som den er fremstilt i sin helhet ved hjelp av en pc. Og de tilsynelatende tilfeldig sammenraskede vokalistene gjør ham ingen tjenester.

Noe av det som gjorde originallåta til en kjempesuksess var at den ble frontet av et stjernegalleri. Alt som kunne krype og gå av kjente britiske artister stilte opp da Bob Geldof kalte, og sultkatastrofen i Etiopia fikk 24 millioner dollar i støtte fra uventet hold. Det største problemet med årets versjon er at ingen andre enn britiske fjortiser vet hvem de involverte artistene er. Riktignok er både Chris Martin og Bono til stede i kjent stil, men selv ikke de har nok musikalsk gravitas til å redde denne trafikkulykken av ei låt. 

Først ut har vi tenåringsidolene i One Direction som stotrer frem åpnignsstrofen med omtrent like mye innlevelse som mobiliseres om man skulle lest fra telefonkatalogen. Deretter har Ed Sheeran en rutinemessig dag på jobben før et kobbel med mer eller mindre ukjente artister følger på. Joda, der er Emeli Sandé, Ellie Goulding og han fyren fra Elbow, ellers er det ikke så mange kjente fjes. Best fra det kommer Rita Ora som faktisk varter opp med noen fine harmonier. Verre er det for  en stemmejukkende Sinéad O'Connor, som Bob Geldof av en eller annen grunn har funnet det opportunt å børste støvet av for anledningen. Det er kleint. Veldig kleint. 

Og som om ikke det var nok - i en tid da de aller fleste av oss tyr til strømmetjenester for å lytte til musikk, så oppfordrer Bob Geldof oss til å kjøpe dette makkverket for 12 kroner slik at vi sammen kan tvinge Ebola-viruset i kne og redde Vest-Afrika. "Du trenger ikke like låta", sier Geldof freidig mens hans artistiske kredibilitet synker til bunns fortere enn en sementblokk. "Du trenger bare kjøpe den". 

Nei, jeg slutter meg til Dagbladets Sigrid Hvidsten og oppfordrer alle til å støtte kampen mot ebola via skikkelige organisasjoner som Leger uten grenser (kontonr. 5010 05 47500) eller Røde Kors (kontonr. 8200 06 10190), og aldri lytt til Band Aid igjen.

Og om du absolutt må - lytt til originalversjonen fra 1984. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

31, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits