Farvel, sentimentalitet! - en hytterefleksjon

Av og til tenker jeg at det er slik det skal være. Bestandig.

Sjelden står denne tanken klarere for meg enn når jeg reiser til familiehytta for å slappe av, gå på tur, lese bøker og drikke vin. Hytta er bygget på 50-tallet av min bestefar og er et prakteksemplar fra etterkrigstidens man-tager-hva-man-haver-og-gyver-løs-på-oppgaven tenkesett. Ikke minst er den et dugnadsarbeid uten like. De som kunne bidra med kompetanse og arbeidskraft, eller (som oftest) med arbeidskraft og uten kompetanse, tok i et tak eller ti mot lovnader om hytteturer og noe godt i glasset. Naturlig nok er resultatet deretter. Peisen står feil vei fordi han som skulle mure den opp hadde misforstått. Det elektriske systemet er montert i hytt og pine nær blottet for presisjon fordi man hadde tatt festen på forskudd og arbeidet dagen derpå. Jada. Det var sånn man satte opp hytte før i tida.

Hytta er smått skranten. Den er et sammensurium av ganger og dørstokker, hjemmesnekrede senger og broderte puter. Og så er den vel ikke fullstendig isolert i hver eneste krok og krik, for fra tid til annen klarer en liten fjellmus å finne veien inn. Men den er hyggelig. Der henger nemlig diplomer fra 80-tallets barneskirenn, en så-kitsch-at-den-er-kul lampe med bilde av et fjellandskap i solnedgang, og diverse ting og tang som en gang tilhørte min oldemor. Og jeg tenker på hytta med varme minner.

Og så, snaue 60 år etter at min bestefar med alternative byggmetoder, gode hjelpere og frisk stå-på-vilje realiserte hyttedrømmen, reiser det seg en ny hytte ved siden av. Og så viser det seg at min nostalgi og sentimentalitet ikke stikker fullt så dypt. For komfort er fint. Det samme er en 80-literstank som gjør det mulig å dusje etter skituren, samt hems og store panoramavinduer som gjør at den fantastiske utsikten virkelig kommer til sin rett, også når man sitter inne. Tenk å ha et elektrisk system av det 21. århundret på hytta. Samt ordentlige senger. Som ei venninne sa: "hvorfor skal man lide på 50 år gamle ihjælklemte skumgummimadrasser når man først er på ferie?". Jeg vet ikke.

Så skal det kanskje ikke være slik bestandig. Samme hva man gjør, så kommer fremtiden snikende innpå oss. Så kanskje også den gamle hytta skal få seg en overhaling en dag? Én ting er i hvert fall sikkert: man mister absolutt ingen minner om man tar farvel med mørkegule furupaneler og klokkestrenger.

Gammel hytte vs. ny hytte. Førstnevnte knapt synlig til venstre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits