Et gutteliv - om Richard Linklaters "Boyhood"

Omtrent en halvtime inn i Boyhood slår det meg at regissør Richard Linklater må ha vært ekstremt heldig da han castet hovedrollen, Mason. Eventuelt har han en unik teft for å gjenkjenne genuint skuespillertalent i en person til tross for dennes ekstremt unge alder. Hans nydelige time-lapse av en film er innspilt i løpet av snaut 40 dager gjennom tolv år, og på den tiden går Mason fra å være et undrende barn til å bli en ung mann på 18 med selvstendige tanker og idéer. Og det er hovedrolleinnehaver Ellar Coltrane som bærer filmen på sine smale skuldre.

Boyhood er ikke en plot-drevet film, men heller en filmatisk studie over tid. Det er en oppveksthistorie vi er vitne til - et intimt epos som tar oss fra Masons barndom, via de formative ungdomsårene med alt hva de fører med seg av tenåringsangst og leting etter en egen identitet, og frem til hans første dag på college og møte med de voksnes verden. Rundt ham er et sterkt skuespillerensemble som i likhet med Coltrane eldes foran øynene våre, både visuelt og emosjonelt, i løpet av de snaue tre timene filmen varer. Richard Linklaters datter Lorelei spiller Masons søster Samantha. Patricia Arquette gjør en sterk rolle som deres velmendende og hardtarbeidende mor som virker dømt til å falle inn og ut av forhold med vanskelige menn. Ethan Hawke spiller Mason og Samanthas far, en kul kjekkas som av og til dukker opp i sin klassiske Pontiac og tar dem med på eventyr. Og underveis blir vi vitne til at Masons ansikt går fra å være åpent og barnlig til å bli lukket og voksent. Og enigmatisk tankefullt.

Mye av filmens magi ligger i detaljene. Progresjonen er subtil, og det gjøres ikke noe nummer ut av at årene går. I stedet blir man sittende og studere hvordan Masons ansikt gradvis forandrer seg fra en scene til en annen, og hvordan hans perspektiv på livet forandrer seg. Foreldrene hans, som begge famler etter faste holdepunkter og mening i sine egne liv, forandrer seg også etter hvert som tiden går. Moren lærer etter hvert å stå støtt på egne ben etter å ha brutt ut av nok et mislykket ekteskap, mens faren går fra å være skinnjakkekledd villstyring med kul bil til å bli dresskledd mann med stasjonsvogn. Imens går Mason på ulike skoler, blir interessert i jenter, eksperimenterer med piercinger og rare frisyrer, og drikker alkohol for første gang. 

Noe av det mest interessante med Boyhood er at narrativet hele tiden samarbeider med en ukjent fremtid. Richard Linklater har laget film som spenner over et lengre tidsrom tidligere. De tre Before Sunrise-filmene finner sted med ni års mellomrom mellom hver, og utforsker hva tiden har gjort med forholdet mellom de to hovedpersonene. Boyhood er imidlertid en helt ny type film. Historien inntreffer underveis, mer eller mindre tilfeldig, og den formes hele tiden av begivenheter som finner sted utenfor den ytre handlingen. Når Mason setter opp valgkampskilt for Obama/Biden-kampanjen i 2008 sammen med faren og søsteren, så er det en handling som spiller tilbake på det faktum at vi tidligere har fått vite at Mason Sr. er demokrat på sin hals. Historiske begivenheter fra virkeligheten, både sosiale og politiske, har vært toneangivende for filmens utvikling. Ingen kjenner fremtiden, ei heller Richard Linklater, og filmen er deretter. Visstnok eksisterte det en avtale om at Ethan Hawke skulle ta over regien av filmen hvis Linklater døde under innspillingen. Det gjorde han heldigvis ikke, og han kunne selv fullføre filmen.

Med Boyhood tar Linklater tak i et gutteliv og gir oss til slutt en mann. Og det er gjort med så mye ambisjon og lidenskap at det er vanskelig å se for seg at noen andre filmskapere tør å lage film av en oppveksthistorie på en stund. Ikke bare har Linklater vunnet sjangeren, men han belyser også en viktig universell sannhet: at livet er skremmende kort og at våre minner etter hvert blander seg inn i hverandre som en drømmeaktig tåke. Boyhood er uten tvil en av decenniets store filmer. Bokstavelig talt.

Mason (Ellar Coltrane) gjør en interessant observasjon som 18 år gammel fersk college-student: "Life is always, like, right now!"

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits