En dronnings siste dans

Jeg elsker The Tudors. Det er kanskje ikke et mesterverk av en tv-serie, men det er en salig blanding av politikk, sex, religiøse konflikter, henrettelser og vakre mennesker i vakre kostymer. Dessuten lar den meg dyrke min fascinasjon for Tudor-dynastiet mens jeg rører i tekoppen og funderer på hvilke historiske hendelser som muligens er noe overdrevet. Jeg har ledd av Jonathan Rhys Meyers' klysete kong Henry VIII, følt med Catherine of Aragon og Thomas More. Ikke minst har jeg sett hvordan kongen usentimentalt og iskaldt har kvittet seg med kone etter kone. Den siste som fikk smake øksa var Henrys femte kone, Katherine Howard. Og det gjorde litt mer inntrykk på meg enn det jeg hadde forventet.

Katherine Howard. Den naive 17-åringen som altså ble Henry VIIIs femte kone. Kongen var på dette tidspunktet en aldrende mann med væskende sår på kroppen, og sannsynligvis ingen drømmeektemann for en vakker og livsglad tenåring. Og det gikk som det måtte gå. Katherine innledet et forhold til Henrys favoritt-hoffmann, Thomas Culpeper, noe hun ikke klarte å holde hemmelig lenge. Kongen iverksatte en gransking, og Katherines utemomekteskapelige forhold ble avslørt, i tillegg til et forhold hun hadde med en Francis Dereham før hun ble gift. Disse ble begge henrettet i desember 1541, og Katherine selv led samme skjebne i februar 1542. 

Selv om The Tudors tidvis ligner mer på en såpeopera enn en seriøs dramaserie, så er den ikke foruten sine magiske øyeblikk. Scenen som viser den unge dronningens siste timer som fri kvinne før hennes skjebne besegles er hjerteskjærende. Hun vet at sannheten har kommet for en dag, hun har blitt fratatt dronningtittelen og står helt alene mot en hevngjerrig konge og et hoff som ikke kan gjøre annet enn å adlyde ham. Den tidligere så lykkelige dronningen danser sin siste dans, en slags eksekusjonsballett, mens hennes elskede Thomas Culpeper og tidligere elsker Francis Dereham blir ført til Tyburn for å henrettes. I bakgrunnen høres Katherines kjærlighetsbrev til Culpeper, og hun virvler i dans mens hennes kjære tortureres og drepes. Det er et surrealistisk øyeblikk hvor det vakre er satt opp mot det brutale og nådeløse. Og brevet hun leser er faktisk helt ekte - det eneste brevet ført i Katherines hånd som har overlevd siden det 16. århundret. 

Myten skal ha det til at Katherine ved sin henrettelse uttalte: "I have come here to die. I die a queen, but I would rather die the wife of Culpeper. Life is very beautiful". Om det stemmer er det nok bare de som var til stede ved henrettelsen som vet. Og det er så trist, for Katherine og Culpeper skulle virkelig ha fått hverandre. Men silk var ikke verden i 1541. 

Her er scenen. Den er vakker og vond på samme tid:

Katherines kjærlighetsbrev til Culpeper kan leses i sin helhet her.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits