Egoet har landet - om "Autobiography" av Morrissey

Poetisk og innsiktsfull det ene øyeblikket, og raljerende og løssluppen det neste. Morrisseys selvbiografi ligner mannen selv. At han i tillegg har prestert å få publisert sin relativt uredigerte ordflom som en Penguin Classics-paperback, en ære som er reservert for kanonoserte klassikere, provoserte puristene da den kom ut i fjor høst. Opphavsmannen tatt i betraktning, så er det vanskelig å tro at det var noe annet enn intensjonelt. Morrissey er seg selv lik, altså. Men han er ikke bare en løsmunnet rockevokalist og provokatør, han har også flere sider. Fine sider! Og de kommer frem i Autobiography

Allle vet at Morrissey kan skrive. Låttekstene hans er pur poesi, så at han vet hvordan man bygger opp en setning er det ingen tvil om. Fraværet av rytme og akkorder forringer på ingen måte Morrisseys eiendommelige og naturlige omgang med tekst, og allerede før 10 sider er lest, vet jeg at jeg er i gode hender. Assosiasjoner som A Portrait of the Artist as a Young Man, Dylan Thomas og Adrian Mole dukker tidlig opp, spesielt når jeg leser Morrisseys beskrivelser av arbeiderklasse-oppveksten i "Victorian knife-plunging Manchester". Hjembyen har gjentatte ganger fått hard medfart i tekstene til The Smiths, og han er ikke nådigere i selvbiografien:

Family life is chaotic and full of primitive drama as everything is felt intensely. There are no electronic distractions and everything is felt face to face. We are stuck in the wettest part of England in a society where we are not needed, yet we are warm and washed and well fed. 

Morrisseys prosa er stilsikker og han nikker jevnlig til sine egne låt-tekster. Han skriver med teft og selsikkerhet, med poetiske vendiger og skarpe observasjoner om oppveksten i Manchester og senere sitt liv og karriere. Han veksler mellom det lekne og morbide, det sarkastiske og humoristiske. Av og til er det en nesten usynlig grense mellom livsglede og depresjon, og da er han på sitt aller beste. Det er altså lett å gjenkjenne en av sin tids mest karakteristiske poplyrikere mellom linjene i Autobiography. Morrissey byr på seg selv, og han gjør det uten å holde noe som helst tilbake. "I am no more unhappy than anyone else", sier han, og legger til "and most humans are wretched creatures - cursed by the sadness of being".

Historien om The Smiths, bandet som gjorde Morrissey berømt, starter en tredjedel inn i boka og er over kun 75 sider senere. Bandet som eksisterte fra 1982 til det ble oppløst nesten som resultat av en misforståelse i 1987, får dessuten en ganske nonchalant behandling av Morrissey i Autobiography. The Smiths' historie fortelles med brede penselstrøk, som om bandets karriere fant sted i en slags drømmeaktig tåke. Senere beskriver Morrissey de øvrige bandmedlemmene på lite flatterende vis: bassist Andy Rourke er en "overgrown houseplant", trommis Mike Joyce er en "adult impersonating av child" og gitarist Johnny Marr er "safely tucked away as everyone's friend - yet no one's'". Videre sørger han over bandets for tidlige sorti fra musikkscenen uten å kunne forklare hva som egentlig skjedde. Senere i boka bruker han snaut 50 sider på å beskrive rettssaken mot Rourke og Joyce over manglende utbetaling av royalties, og man aner konturene av gammel bitterhet som fortsatt lever i beste velgående nesten tre tiår etter at bandet ble oppløst. Klovnen vi kjenner fra media viser seg mellom linjene i denne delen av boka, og jeg kan forsikre om at han ikke fremstår spesielt sympatisk.

Autobiography kunne ha sluttet her, men Morrissey fortsetter. Han beskriver sitt liv i USA på 90-tallet, sin solokarriere og sin ensomme tilværelse i et stort herskapshus i Los Angeles. Han redder småfugler som har brukket vingen, spiller inn soloplate etter soloplate og pleier nye og gamle vennskap. Han hinter jevnlig til sin latente homofile legning uten å referere til den direkte, og mediterer over sin evne til å falle for mennesker fremfor kjønn ("I'm a humasexual"). Som i de fleste selvbiografier er det likevel de formative årene som er de mest interessante, og selv om bokens siste tredjedel danner et bilde av Morrissey som en noe mer sympatisk, tankefull, ensom og dyrekjær mann, så startet den utvilsomtbedre enn den slutter. 

Det er ingen tvil om at Autobiography først og fremst er en bok for fansen. Den bærer Morrisseys unike fingeravtrykk og føles som et autentisk verk fra en av rockehistoriens største eksentrikere. Boken er et slags backstage pass til et liv og tankesett man på mange måter kan beundre, men som man må være en masochist for å ville ta del i. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits