Kul i kilt - om "Outlander"

Da jeg var tenåring var jeg fascinert av myter, sagn og historier fra de britiske øyer. Spesielt beretninger om forrykende romanser om kvinner i hvite kjoler som i virvlende dans i lyset fra måneskinn iakttas av en rødhåret kjekkas i kilt som deretter ikke har noe annet valg enn å kurtisere henne vilt og hemningsløst. Det skulle være druider og steinsirkler, hester og monumentale borggårder. Så,15 år etter at denne fascinasjonen avtok, dukker det opp en serie som er skreddersydd for Ida 16 år. Og så viser den seg å appellere ganske bra til Ida 30 år også. 

Det er litt vanskelig å forklare hva Outlander er uten at det høres veldig, veldig cheesy ut. For det er litt cheesy. Historien starter i 1945, ved krigens slutt. Claire Randall (Caitriona Balfe) har nettopp blitt gjenforent med sin ektemann Frank (Tobias Menzies) etter å ha jobbet som sykepleier på kontinentet de siste årene. For å finne tilbake til hverandre etter å ha vært adskilt i flere år, reiser de på ferie til Skottland. Her blir Claire sendt tilbake til 1743 etter å ha berørt en stein på et slags hellig sted hvor kvinnelige druider danser med lykter om natten (ikke spør). Her møter hun en ung skotte med penetrerende blått blikk, sjarmerende aksent og rikelig med indre demoner, Jamie (Sam Heughan). Tilfeldigvis er han også innmari snasen i kilt. Det er duket for dramatikk, og ikke overraskende, romantikk. 

Outlander ble fornyet for en andre sesong allerede etter første episode. Det høres kanskje senasjonelt ut, men er i grunnen ikke så rart. I likhet med Game of Thrones er serien en adaptasjon av en bokserie som allerede har en stor og hengiven fanbase. Dessuten lykkes den i å blande flere sjangre som alle er i den populærkulturelle vinden for tiden - fantasy, science fiction og historisk drama. Game of Thrones møter Downton Abbey, altså. 

Det skal sies - serien har en estetikk som tidvis minner om en kioskroman. Bare ta en titt på promo-posteren. Vignettmusikken klør også, en klamt sødladen versjon av den skotske visa "The Skye Boat Song". Men det er viktig å ikke la seg blende av dette noe vaklende førsteinntrykket, for serien er god. Pilotepisoden bruker litt tid på å komme skikkelig i gang, men så snart Claire har reist tilbake til det 18. århundrets Skottland blir det interessant. Hun gjennomgår en forvirrende og traumatisk opplevelse, noe som ikke blir bedre av at hun umiddelbart blir angrepet av engelske redcoats. Og ligner ikke skurkeaktige "Black Jack" Randall veldig på hennes ektemann i det 20. århundret? Joda, det er Tobias Menzies som spiller dem begge. Og han gjør en strålende jobb.

Det er spesielt karakterene i forgrunnen som gjør serien god. Outlander har en strålende protagonist i Claire, en moderne og sterk kvinne med et klokt hode på sine skuldre. Hun tillater seg selv å ta føringen, både i forholdet til sin mann og overfor sine nye omgivelser i Skottland. Likevel har hun også øyeblikk hvor hun blir redd og hvor hun lar seg styre av følelsene sine. Noen ganger blir hun reddet av en mann, andre ganger redder hun seg selv, men hun unnskylder aldri valgene hun tar. Hennes medisinske kunnskaper sikrer henne en posisjon i 1700-tallets Skottland, og hun griper sjansen til å leve trygt på Castle Leoch mens hun forsøker å finne ut hvordan hun kan returnere til sin egen tid. Hun er en outlander på flere måter. Ikke bare er hun en kvinne i et mannsdominert og misogynistisk miljø, hun er også en engelsk kvinne i Skottland på en tid da det er en sosial last.

God er også Sam Heughan i scenestjelerrollen som den skotske krigeren Jamie Fraser. Hans nærvær overskygger imidlertid aldri Claire, for serien gjør det klart at dette er hennes historie. Og det er det som gjør Outlander så forfriskende og annerledes fra mange andre tv-dramaer. Den problematiserer og utfordrer det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret vi vanligvis møter i serier av denne sorten. Claire er alltid den sentrale karakteren, og det er hennes perspektiv vi får se. Også visuelt er rollene byttet. Kamera foretrekker å objektifisere og seksualisere Jamie i stedet for Claire. 

Det finnes selvfølgelig svakheter her også. De ulike tilbakeblikkene kan være noe forvirrende, og Claires voice-over er insisterende og tidvis dominerende. Outlander er likevel en serie som er vel verdt å se, både for de som er glad i science fiction og historisk drama. Ikke minst bør den være på radaren til alle som er glade i å glo på vakre mennesker som stirrer hverandre dypt inn i øyenene et titalls ganger i hver eneste episode.

"Vil du bli med meg hjem og se på sekkepipa mi?"

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits