O Captain, My Captain!

Av og til er de lystigste også de tristeste. I dag minnet nyheten om Robin Williams' død oss på nettopp dette. Etter å ha slitt med tung depresjon i flere år orket han ikke mer. Men vi, hans publikum, ville definitivt ha orket mer av ham og hans unike talent.

Robin Williams hadde en plass i barndommen min på 90-tallet med filmer som Aladdin, Mrs. Doubtfire og Jumanji. Han var den varme og vittige hovedpersonen i familiefilmer man gjerne så om igjen og om igjen. Han var en høyt verdsatt og elsket skuespiller med en utrstråling og komisk timing som var få forunt. Det var umulig å ikke liker Robin Williams. Likevel var han smått undervurdert som skuespiller, til tross for oscarstatuetten han vant for beste mannlige birolle i Good Will Hunting i 1997. Så hvordan kan man hevde at en oscar-vinnende skuespiller er undervudert?

Jo, fordi han først og fremst hadde gjort seg bemerket som komiker. En enestående komiker, riktignok, men like fullt skapte det en forventning om at han bare var nok en morsom fyr som forsøkte å overraske sitt publikum med sin seriøse side. Hans alltid tilstedeværende komiske persona - det som skinte igjennom hver eneste gang han gjorde et intervju - fristet mange til å tro at hans mer seriøse filmroller bare var en fase. Men så var det kanskje der hans virkelige talent lå.

Rollen som virkelig gjorde Robin Williams til filmstjerne var som Adrian Cronauer i Good Morning, Vietnam fra 1987 - en rolle han var skreddersydd for. Som oppoversparkende radiovert under Vietnamkrigen briljerte han med sin improvisasjonskunst og kvasse replikker. Han fulgte opp med sterke roller i Dead Poets Society, The Fisher King og Good Will Hunting. I 1992 lånte han stemmen sin til Genie i Disneys Aladdin, og sjelden har vel noen gjort dubbing med en slik innlevelse som Williams gjorde. Han spilte Genie og satte en ny standard for skuespillerkvaliteten i animasjonsfilmer. I 2002 overrasket han alle med å spille skurk i den amerikanske versjonen av Erik Skjoldbjærgs Insomnia. Han hadde en stor rekkevidde som skuespiller, og var kanskje ikke så familievennlig som de siste ti årene av hans karriere skulle tilsi. Det var ikke sceneshowene hans heller. På stand-up scenen var han en samfunnskritiker. 

Det er spesielt én rolle jeg alltid vil huske ham for, og det er som den eksentriske litteraturprofessoren John Keating i Dead Poets Society fra 1989. Med varme, humor og unkonvensjonelle metoder blåser han nytt liv i sine kuede elever på den konservative gutteskolen Welton Academy. Han oppfordrer dem til å "gripe dagen" og leve sine liv på sine egne premisser. Ikke minst oppfordrer han dem til å kalle ham "O Captain, My Captain", hentet fra en av poeten Walt Whitmans mest kjente verselinjer, hvis de følte seg modige. Avslutningsscenen er uforglemmelig - når elevene hyller sin oppsagte lærer med å gjøre nettopp dette, stående rakrygget på pultene sine.

Det er vemodig at Whitmans dikt passer så godt akkurat i dag. Mange år for tidlig.

O Captain! My Captain! out fearful trip is done;
The ship has weather'd every rack, the prize we sought is won;
The port is near, the bells I hear, the people all exulting,
While follow eyes the steady keel, the vessel grim and daring:
But O heart! heart! heart!
O the bleeding drops of red,
Where on the deck my Captain lies,
Fallen cold and dead. 



Robin Williams som John Keating i Dead Poets Society fra 1989.

2 kommentarer

:'-(

13.08.2014 kl.09:16

Genie. You're free.

indiehjerte

13.08.2014 kl.10:18

Ja, Oscar-akademiet sa det best.
https://twitter.com/TheAcademy/status/498996314395246593

:'-(

13.08.2014 kl.13:31

Ja, de gjorde det!

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits