Kjærlighet i hipsternes tid - om "The Love Affairs of Nathaniel P" av Adelle Waldman

Det er egentlig en velkjent sak. Har det ikke skjedd med deg, så har det i hvert fall skjedd med en av vennene dine. Man har begynt å date noen, kanskje i noen dager, kanskje i noen uker. Man begynner å bli følelsesmessig involvert og så, plutselig og uten forsvarsel, slutter han å ringe. Man toer sine hender en stund, vil ikke være klengete. Så, når man forsøker å finne ut av hva som skjer, så viser det seg at vedkommende ikke er interessert lenger. Kanskje blir man til og med dumpet på en sms. Dating kan være nådeløst, noe de fleste av oss vet. Så det er ikke så rart at The Love Affairs of Nathaniel P av Adelle Waldman har blitt et lite fenomen.

Waldmans debutroman har vært en snakkis helt siden den utkom i 2013. Det siste året har den dukket opp med jevne mellomrom på ulike litteratur-nettsteder, populærkulturelle artikler, aviser og i café-diskusjoner av typen "Nate Piven ligner de fleste menn jeg noensinne har datet". Veletablerte forfattere og andre kulturpersonligheter har også namedroppet romanen. Girls-skaper Lena Dunham beskriver den kanaskje best: 

Waldman has done the heretofore impossible: Get at the core of the modern female state through the roiling inner monologue of a man... Her protagonist is well-meaning, and that may be the most sobering part. Nate is almost too real. Mark my words: This book will inspire laughter, chills of recognition, and desperate flights into lesbianism.

Og hun har helt rett. Waldman er noe så sjeldent som en kvinne som skriver helt utrolig innsiktsfullt, smart og vittig om kvinner fra en manns perspektiv. Og opinionen er delt - enten forstår man Nathaniel "Nate" Piven og hans underlige, smått selvsentrete dating-nevroser, eller så vil man se hodet hans rulle for hans tidvis følelseskalde måte å behandle kvinnene han går ut med på. Eller så er man som meg - ser saken fra begge sider. 

Adelle Waldman, som selv er tidlig i 30-årene, har valgt å fortelle en historie om sin generasjons romantiske kaos ikke fra perspektivet til en jevngammel kvinne som er redd for å kaste bort sine beste år, men heller fra perspektivet til en mann som er opptatt av å nye disse til det fulle. Nate er en gryende forfatter i 30-årene, bosatt i beste hipster-Brooklyn. Hans første roman er på trappene og han vanker med kunstnere, skribenter og annen intelligentsia når han ikke dyrker seg selv og sin egen fortreffelighet over laptopen hjemme. Han er ikke en alfa-hann, men har ganske nylig blitt oppmerksom på sin egen tiltrekningskraft på det motsatte kjønn. Bokavtalen har økt hans sosiale og seksuelle kapital, og det får ham til å opptre mindre sympatisk mot kvinner som ikke bare er ham verdig, men kanskje også overgår hans intellektuelle kapasitet. Ja, han kan virkelig være en solid douche.

Men så tilgir vi han. For Waldman balanserer det hele i hans forhold til Hannah, som også er en gryende forfatter og dermed hans kvinnelige motstykke og nemesis. Nate er velmendende, men selvsentrert. Tankefull, men korttenkt. Hannah er intelligent, kul og selvstendig, men også usikker og avhengig av bekreftelse. Forholdet deres er i hovedsak basert på intellektuell tiltrekning, men har flere fine øyeblikk. De diskuterer pilates, liberalisme, økolgisk mat, smarttelefon-tyranniet og Middlemarch i lyset av kulørte lykter på bakgårdscaféer i Brooklyn. Men med tiden presser de hverandre til sine ytterpunkter, og deres styggeste sider hentes frem. De bryter hverandre ned. Man kan saktens dømme Nate for å rote til forholdet til denne fantastiske kvinnen som er hans likemann(kvinne) i enhver forstand. Men det er umulig å ikke forstå ham i det minste litt. For det er åpenbart at hun er en del av problemet.

Og det er det som gjør boka så god - dualiteten. På et tidspunkt spør Nate seg selv om han er en misogynist, og besvarer dermed sitt eget spørsmål. Nei, det er han ikke, for da hadde han vært den bekymringen foruten. Det samme kommer frem i hans samtaler med sin gode venninne Aurit - en kvinne han har all mulig respekt for. Hannah, som på mange måter er den Perfekte Kvinnen, har sine grimme øyeblikk hvor hun i bitter whiskyrus får utløp for sine frustrasjoner over forholdet til Nate på særdeles usjarmerende vis. De er begge feilaktige karakterer, men mens det dysfunksjoneller forholdet blir en katalysator for Nates forfatterskap, sliter Hannah med å skrive.

The Love Affairs of Nathaniel P kunne like gjerne vært en historie om hvordan Hannah gjenvant inspirasjonen og begynte å skrive igjen. Den kunne også vært en historie om litteraturscenen i Brooklyn og hvordan kust og skaperglede kan få romantisk kaos til å fremstå som prosaisk og uvesentlig. Men først og fremst er det er historien om Nate Piven og hans søken etter kjærlighet, bekreftelse og kunstnerisk annerkjennelse. Waldmans protagonist er ikke unik - verdenslitteraturen er full av karakterer som ham. Men Waldman har gitt ham en rettferdig behandling og holder ikke svakhetene hans mot ham. Og for dét er The Love Affairs of Nathaniel P en roman i særklasse.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits