Sagaen om den døde sauen - en historie fra virkeligheten

Det skulle være en helt ordinær og relativt begivenhetsfri dugnadshelg på hytta med familien. Vi skulle male, vaske, kaste og rydde, og det hele skulle kulminere i en heidundrende grillfest på kvelden. Lite visste vi at en tragisk sauedød skulle bidra til å gjøre helt evenementet litt mer interessant for oss.

Jeg så det med én gang. To meter fra hytteveggen lå et maltraktert sauelik. Og ja, det hadde så opplagt ligget der en god stund, etter lukt og grad av forråtnelse å dømme. Faktisk var saueskrotten såpass lite inntakt at det var umulig å se hvor på dyret kotelettene satt. Øynene var for lengst borte og lurvete ull lå spredt i alle retninger. Men det var så definitivt en sau, for det luktet fordervet vossafår over hele området.

Mens jeg står der og vurderer hvordan man best håndterer overraskende og dramatisk sauedød på egen hyttetomt, ringer broren min fra bilen. Han og familien befinner seg et kvarter unna, og han vil bare forsikre seg om at vi andre har kommet frem. Idét han skal til å avslutte, penser samtalen over på hans fire år gamle sønns brennende engasjement for sauer. 

Bror: "Vi har en liten gutt i baksetet som lurer på om det er noe sau på fjellet".
Jeg: "Eh.. ja.. det er sau her..".

Det slår meg at fireåringen risikerer å bli traumatisert for livet ved synet av en sau som ikke bare er død, men ekstremt død. Far tilkalles og lik tildekkes. Og fireåringen kan ane fred og ingen fare mens han løper fornøyd etter sauer som spretter rundt lykkelig uvitende om at en av deres artsfrender ligger død utenfor hytte nr. 300. Potensiell krise avverget.

Og så var det bonden da. Han har krav på beskjed om at hans sau nr. 833 ikke lenger kan benyttes til fårikålkjøtt da den har tatt englevingene på et par måneder før tida. Heldigvis hadde sauen klart å dø på en slik måte at telefonnummeret til bonden var lett synlig på kadaveret. Nummeret slås.

Jeg: "Hei. Jeg ringer fra hytta mi på Ljøsheim. En av sauene dine ligger død inntil hytteveggen min. Jeg tenkte kanskje du ville vite om det".
Bonden: "Øh.. åja.. takk for at du sier ifra. Er det ei søye?"
Jeg: "Ei søye? Vel.. altså.. det er komplett umulig å si noe om kjønn. Den har ligget en stund, for å si det sånn.." 
Bonden: "Såpass ja.. jaja.. vel.. ja.. Jeg tar en tur i kveld og ser på den.."

Ser på den? Ser på den?? Stakkars bonde. Jeg forstår selvsagt at han ikke er superklar for å drive med sauebegravelse på en lørdagskveld, så jeg håper at det eksisterer en slags standardprosedyre for håndtering av maltrakterte sauelik. Det gjør det ikke. 

Det hele ender ganske absurd. Bonden ankommer etter at lørdagskvelden er godt igang, og familien for lengst har tatt fatt på grillfesten og vindrikkingen. Når bonden ankommer med kassebil, hund og spade blir jeg umiddelbart utpekt som familiens representant og talskvinne i forbindelse med dødsfallet. Med et vinglass i hånda og oppadstigende salongpromille bivåner jeg derfor bonden mens han graver ned saueliket utenfor hytta vår. For å unngå pinlig stillhet forsøker jeg å fremstå som interessert i sau og sauehold, og stiller flere innsiktsfulle spørsmål om temaet. Jeg overbeviste neppe.

Nå har vi altså en sauegrav utenfor hytta vår for all fremtid. Og så lærte vi at av og til dør også sau av naturlige årsaker, og da bryr de seg ikke om hvem sin eiendom de flater ut på.



Sauen på bildet er kun en illustrasjon og må ikke assosieres med den uheldige sauen som møtte sin skaper utenfor familiehytta vår.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits