Min reise til øen

Det er egentlig ganske fascinerende. Når solen titter frem over hovedstaden og sommertemperaturen når nye høyder er vi Oslofolk villige til å utsette oss for de utroligste prøvelser for å få slikket sol ved en vannkant. Og hvis man ikke er komfortabel med å disponere omtrent to kvadratmeter med strand i jungelen av solbadere, engangsgriller og tribaltatoveringer på Huk, så er en av øyene i Oslofjorden en yndet destinasjon. Der får man være i fred i sitt eget lille sommerparadis. Skulle man tro.

I ettertid innser jeg selvfølgelig at det var noe naivt å tro at ferjekøen på Vippetangen skulle være moderat på en 2. pinsedag med strålende sommervær. Teorien om at "folk flest" er bortreist i langhelga viste seg å holde omtrent like mye vann som en sil. For køen var lang. Veldig lang. Ekstremt lang. Og den delte seg i fire, en til hver ferje. Mennesker er som kjent flokkdyr, og kø-opplevelsen ble gjentatte ganger krydret av andre menneskers voldsomme trang til å skulle endre kø i takt med ferjetrafikken. Kom båten til Hovedøya, ja, da skulle gjengen som i utgangspunktet var på vei til Langøyene skifte kø brått og brutalt for å slippe å vente på land i fem minutter til. Kjølebager, barnevogner, hunder og alskens badeleker løftes over sperringene i høy fart omtrent hvert femte minutt, og at man kommer fra det hele uten personskader er egentlig ganske utrolig. 

Selve båtturen går greit hvis man ser bort i fra noe dytting og knuffing fra mennesker som av en eller annen grunn har det ekstremt travelt med å komme seg opp på dekk. De samme menneskene har det selvfølgelig like travelt med å komme seg ned fra nevnte dekk og av båten så snart den legger til på Gressholmen. På dette tidspunktet har jeg fått et inntrykk av at de øyreisende er et helt spesielt folkeferd som faktisk liker å trenge seg sammen som sild i tønne, men idét alle har gått av båten skjer det noe interessant. Da forsøker nemlig samtlige å komme seg så langt vekk fra hverandre som overhodet mulig og etablerer seg med pledd, kjølebager og engangsgriller i hver sin lille avkrok hvor så få som mulig kan se dem. De som derimot velger prominente, godt synlige plasser ved vannet er, selvfølgelig, nudister. 

Noen solfaktor-marinerte timer senere skal man hjem. Da har flokkdyrene igjen stilt seg i kø ved ferjekaia, klare til å albue seg inn i båten. Og alle er enige om at det har vært en fin tur.



Gressholmen i all sin solfylte prakt, pinsehelga 2014. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits