Gotikk og besnærende viktoriana - om "Penny Dreadful"

Do you believe there is a demimonde?
A half world between what we know and what we fear?

Dette spørsmålet, fremsatt av den clairvoyante Vannessa Ives i første episode av Showtimes nye horror-satsning Penny Dreadful, skal vise seg å være høyst betimelig. For serien, som tar oss med til Londons underverden på slutten av 1800-tallet, baserer seg på viktorianske myter, gotiske historier og flørter med det overnaturlige og psykoseksuelle. Sakte men sikkert viskes grensene mellom fiksjon og virkelighet ut, og resultatet er absurd og skremmende, interessant og besnærende. 



Penny Dreadful tar sitt navn fra en billig ukentlig publikasjon som var svært populær på 1800-tallet. Disse små heftene var fulle av skrekkhistorier og mysterier fortalt i et serieformat, og appellerte nok mest til unge gutter, men også til eldre kvinner og menn som lett underholdning. Det er et passende navn på en serie som henter sin inspirasjon fra disse heftene og spiller videre på dem, blant annet ved hjelp fra kjente karakterer fra den viktorianske horror-litteraturen. I et fin de siècle-univers ført i pennen av John Logan (SkyfallSweeney Todd) ferdes karakterene i et skitten-gotisk London full av opium-buler, prostituerte og overnaturlige vesner som lyster etter kristenmanns blod. Det er et overraskende fint sted å være, i all sin gru. 

Det er altså mørk materie Logan og produsent Sam Mendes navigerer rundt i. Handlingen finner sted i en tid hvor Londons befolkning fremdeles har Jack the Ripper friskt i minnet, og de ser seg over skulderen for hvert gatehjørne som rundes. I sentrum står Sir Malcolm Murray (eks-Bond Timothy Dalton tilbake fra glemselen) og Vanessa Ives (Eva Green) som leter etter Murrays forsvunnede datter, Mina. De mistenker at noe ondt og overnaturlig er årsaken bak forsvinningen. Vanessa rekrutterer Ethan Chandler (tenåringsidol Josh Hartnett, også tilbake fra glemselen), en amerikansk revolvermann og underholdningsartist på turné i London, til gruppen. Han er skeptisk, men blir med på etterforskningen. I tillegg er både Victor Frankenstein og Dorian Gray gjengangere i handlingen - uten at jeg skal avsløre hva dét innebærer.

 

Det var ikke den første, men den andre episoden som overbeviste meg om at Penny Dreadful er verdt å se. Serien bruker nemlig litt tid på å etablere seg og komme skikkelig igang. Til tross for at anslaget er noe rotete, så er det spesifikke egenskaper ved serien som trekker opp. Estetikken er nær upåklagelig med flotte kostymer og kulisser. Viktoriatiden var ikke akkurat kjent for å være usminket, noe serieskaperene har utnyttet til det fulle. I tillegg preges progresjonen av noe langsommelig, nesten dvelende. Resultatet er en uhyggelig stemning som sniker seg innpå deg helt til du er omringet av ubehag. Det er en seanse i andre episode som varer og varer - og varer - og med dét bare blir mer og mer skremmende.

Seriens sterkeste kort er imidlertid persongalleriet. Eva Green og hennes omfattende reportoar med iskalde blikk stjeler showet som Vanessa Ives, mediet som sloss mot indre demoner mens hun leter etter Sir Malcoms forsvunnede datter. Timothy Dalton er stødig og autoritær som Sir Malcolm, og Harry Treadaway overbevser stort i rollen som Victor Frankenstein - den plagede doktoren som lefler med lyssky forskningsprosjekter. En av de mer interessante karakterene finner vi i Dorian Gray, spilt av Reeve Carney. Oscar Wildes berømte hedonist forbannet med evig skjønnhet tilfører handlingen et kjærkomment element av dekadense og ladde blikk under lyset fra overdådige kandelabre. Det svakeste leddet er Josh Hartnett som har ett eneste ansiktsuttrykk i rollen som Ethan Chandler, en karakter som ikke helt har funnet sin plass i historien. Etter tre episoder er han fortsatt mer opptatt med å kurtisere en godhjertet og tæringssyk prostituert, spilt av Billie Piper, enn å hjelpe Sir Malcolm med hans etterforskning.

Det er utvilsomt en eleganse her. Til tross for enkelte startvansker i første episode er Penny Dreadful full av kvaliteter og vel verdt å få med seg. Mitt bankede hjerte for viktoriatiden, gotikk og skrekkhistorier fikk alt hva det begjærer og mere til i løpet av de tre første episodene. Hvis det fortsetter slik gjennom hele første sesong, så kan Penny Dreadful fort bli et lite fenomen.



Scenen hvor Vanessa Ives (Eva Green) og Dorian Gray (Reeve Carney) møtes for første gang kunne vært en slags viktoriansk "meet-cute" hadde det ikke vært for alle demonene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits