Sex og storpolitikk - om "The Tudors"

Ja, jeg vet det. Jeg ankommer festen litt i seneste laget. BBC-serien The Tudors har nemlig eksistert helt siden 2007, og jeg ser den for for første gang i disse dager. Egentlig er det litt rart, for jeg har alltid næret en aldri så liten fascinasjon for det sagnomsuste Tudor-dynastiet. Kong Henrik VIIIs hoff er den engelske historiens helt egen såpeopera, komplett med maktspill, begjær og en konge som roper "off with his head!" med jevne mellomrom. Det blir bra tv av sånt.

BBC fikk mye refs for The Tudors i sin tid, først og fremst av historikere som utviklet eksem bare ved tanken på serieskaperenes avslappede forhold til fakta. Som en person som er svært opptatt av at historiske begivenheter skal fremstilles korrekt på film, så kan jeg være enig i det. Samtidig finner jeg meg selv underlig oppslukt av serien, til tross for at man har tatt seg noen kunstneriske friheter her og der. Skuespillerene er uvanlig vakre, kostymene er i overkant kunstferdige og noe av hendelsesforløpet er rett ut usannsynlig. Javel. Men du verden, så underholdende det er!

Til tross for at historiske fakta er tonet ned til fordel for mer action, så setter jeg faktisk pris på The Tudors som et historisk drama. Manusforfatterene har riktignok vært oppfinnsomme, men serien lykkes faktisk i å gjenskape atmosfæren ved Henrik VIIIs hoff slik det er sannsynlig at det fortonet seg med dramatikk, intriger og svik. Det er ingen utseendemessig likhet mellom Jonathan Rhys-Meyers og den småfete, rødhårede kongen vi kjenner fra utallige portretter, men han formidler kongens forførende karisma og rojale arroganse på en overbevisende måte. Rhys-Meyers er rett og slett en førsteklasses klyse der han sprader rundt i luksuriøse brokadeliv og kaster lystne blikk etter ungmøene.

Det øvrige persongalleriet er også sterkt. Vi har den fagre, blåøyde, stadig koketterende adelsdatteren med en agenda, Anne Boleyn. Mens hun jobber iherdig med å sno seg inn i ektesengen forsøker Catherine av Aragon å beholde sin posisjon som Englands dronning, selv om kongen allerede har satt igang et større apparat for å få innvilget skilsmisse. Det er storpolitikk med ett mål for øyet - at kongen skal få gifte seg på nytt og omsider sette en mannlig arving til verden. Resten av hoffet er brikker i spillet - skinnhellige kardinal Wolsey som smisker med kongen mens han lefler med sine vikarierende motiver, sleske Charles Brandon som går bak kongens rygg og gifter seg med søsteren hans, milde Thomas More som kanskje er den mest rettskafne av den brokete gjengen med statsmenn, og i bakgrunnen lurer Thomas Cromwell. Det er mye lyssky aktivitet bak tunge fløyelsgardiner, klær rives av kropper i forrykende tempo, og det er drukningsulykker og sverdslag. Det er dramatikk i hver eneste episode og med en så effektiv og underholdende storyline kan man tilgi manusforfatterene for deres lempelige forhold til fakta.

Fortsatt ikke overbevist? De har ridderturneringer også. Men hester og lanser. Jada!

The Tudors og co. Ja, det er Anne Boleyn som ligger og deiler seg i forgrunnen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits