Et portrett av kunstneren som ung mann

På søndag var det 132 år siden en av mine favorittforfattere ble født. Det er selvfølgelig James Joyce jeg mener, en av de mest toneangivende forfatterene fra den engelske modernismen. Siden jeg viet halvparten av masteroppgaven min til å studere hans ekspreimentelle teknikk og språklige finesser har jeg skrevet svært lite om ham. Bortsett fra den gangen jeg tente på alle plugger da han ble urettmessig angrepet av Paulo Coelho, selvfølgelig. Jeg vil derfor markere bursdagen hans med å trekke frem mitt favorittavsnitt fra boken jeg skrev masteroppgave om, nemlig A Portrait of the Artist as a Young Man.

A Portrait er et lite mesterverk av en roman, utgitt i 1916. Den følger hovedpersonen Stephen Dedalus gjennom hans oppvekst i en katolsk familie i Dublin, via hans ungdomsår og frem til han som student finner ut hva han vil gjøre med livet sitt. Den ytre handlingen i romanen er imidlertid ikke like viktig som den indre handlingen. Leseren får nemlig følge Stephen gjennom ulike kvaler knyttet til religion, familie, politikk og seksualitet inntil han bestemmer seg for å bryte med alt sammen og bli kunstner utenfor Irland. Det er sterke likhetstrekk mellom Stephen og Joyce selv, og A Portrait kan på mange måter beskrives som en slags pseudo-selvbiografi. Mange av temaene som tas opp i boka er nemlig problemer som Joyce selv slet med som ung katolikk i Irland. De historiske og biografiske hullene tettet han med fiksjon. Historien er altså en slags selvbiografisk roman eller fiksjonspreget selvbiografi, hvis man kan kalle den det. Om ikke annet er det et troverdig bilde av en kunstner som ung mann.

Mitt favorittavsnitt fra A Portrait beskriver øyeblikket da Stephen plutselig innser at han vil forsake både religionen og ihjemlandet for å bli kunstner. Det er hans sekulære oppvåkning, eller epiphany som det gjerne kalles i Joyce-sammenheng. Stephen sitter på stranden ved Howth nord for Dublin, og mens han sitter for seg selv og forsøker å nøste opp i alle tankene sine observerer han en ung jente som vader i vannkanten:

A girl stood before him in midstream, alone and still, gazing out to sea. She seemed like one whom magic had changed into the likeness of a strange and beautiful seabird. Her long slender bare legs were delicate as a crane's and pure save where an emerald trail of seaweed had fashioned itself as a sign upon the flesh. Her thighs, fuller and softhued as ivory, were bared almost to the hips where the white fringes of her drawers were like featherings of soft white down. Her slateblue skirts were kilted boldly about her waist and dovetailed behind her. Her bosom was as a bird's soft and slight, slight and soft as the breast of some darkplumaged dove. But her long fair hair was girlish: and girlish, and touched with the wonder of mortal beauty, her face. 
She was alone and still, gazing out to sea: and when she felt his presence and the worship of his eyes her eyes turned to him in quiet sufferance of his gaze, without shame or wantonness. Long, long she suffered his gaze and then quietly withdrew her eyes from his and bent them towards the steam, gently stirring the water with her foot hither and thither. The first faint noise of gently moving water broke the silence, low and faint and whispering, faint as the bells of sleep; hither and thither, hither and thither: and a faint flame trembled on her cheek.

Det er ikke mer enn et øyeblikks magi, men Stephen blir grepet av dets enkle sublimitet og voldsomme påvirkningskraft. Han forstår brått og plutselig at det ikke er religionen som vil gi han et rikt liv, men kunsten. 

-Heavenly God! cried Stephen's soul, in an outburst of profane joy.
He turned away from her suddenly and set of across the strand. His cheeks were aflame; his body was aglow; his limbs were trembling. On and on and on and on he strode, far out over the sands, singing wildly to the sea, crying to greet the advent of the life that had cried to him.
Her image had passed into his soul for ever and no word had broken the holy silence of his ecstacy. Her eyes had called him and his soul had leaped at the call. To live, to err, to fall, to triumph, to recreate life out of life! A wild angel had appeared to him, the angel of mortal youth and beauty, an envoy from the fair courts of life, to throw open before him in an instant of ecstacy the gates of all the ways of error and glory. On and on and on and on! 

Det må nok en sann kunstnersjel til for å lese så mye inn i slik et lite og egentlig ganske ubetydelig øyeblikk, men for Stephen blir dette hans livs viktigste vendepunkt. Dette ene øyeblikket blir for han veien ut av et liv i prestekjole og inn i åndslivet. Og leseren? Om man ikke får umiddelbart behov for å redefinere seg selv og sine ambisjoner, så blir man i hvert fall minnet om at hvis man kan se det vakre i detaljene så blir livet litt rikere. Og det er derfor jeg er så glad i dette avsnittet. 

Jeg vil alltid snakket varmt om A Portrait of the Artist as a Young Man. Men jeg vil nok aldri lese den i sin helhet igjen. Fire ganger er nok. 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits