Hør, hør! - smakebiter fra Broken Bells, Beck og St. Vincents nye plater

Det nye året er bare tre uker gammelt, men jeg er allerede utålmodig etter ny musikk. 2013 er over, topplista er laget for lenge siden, og jeg trenger sårt nye plater å lytte til og vurdere. Det er sjelden de virkelig store perlene slippes så tidlig som i januar, derfor belager jeg meg på at musikktørken varer frem til februar. Men da løsner det også, for da kommer nemlig tre av mine favorittband og -artister med nye plater. Og de er ikke snauere enn at de har sluppet smakebiter fra sine kommende album. Jeg vurderer låtene.

Broken Bells, "After the Disco"
Dette er egentlig andre smakebit fra Broken Bells' andre plate, som også heter After the Disco, men det er en klart bedre låt enn førstesingelen "Holding on for Life". Det er noe optimistisk og Daft Punk-aktig ved den som jeg liker, samtidig som den ikke blir for strømlinjeformet og mainstream. Ting kan tyde på at Brian Burton og James Mercer tar prosjektet sitt i en litt annen retning enn de gjorde med debutplata fra 2010, noe også tittelen er med på å understreke. Broken Bells later til å være på vei til et mer dansbart sted, men uten å miste sin unike egenart. Hvis James Mercer kunne tatt med seg noe av overskuddet og skapergleden vi hører på denne låta tilbake til sitt musikalke hovedprosjekt, the Shins, så vil produktet sannsynligvis bli mer interessant enn nedturen Port of Morrow fra 2012. 

 

 

Beck, "Blue Moon"
En tittel som hinter om noe meditativt, noe også tittelen på den nye plata, Morning Phase, gjør. Det kan være noe i det, for lydbildet kan minne litt om det han benyttet seg av på plata Sea Change fra 2002. Beck grubler over ensomhet på "Blue Moon", som er en folk-aktig perle drapert i basstoner fra et piano, dype trommelyder og en lekker liten mandolin i forgrunnen. I tillegg synger et helt et kor av Beck'er klagende "don't leave me on my own". Denne låta kan fort bli en hymne for angstpregede, storbybosatte 20-somethings på desperat søken etter seg selv. Det er kanskje derfor låta vil dukke opp i en kommende epiosde av Girls på HBO. Og jeg gleder meg stort til plata kommer, for det har gått hele seks år siden han utga sitt forrige studioalbum, Modern Guilt.

 

 

St. Vincent, "Birth in Reverse"
Denne dama er så kul, og sannsynligvis det nærmeste man kommer indie-avantgarde i disse dager. Sist vi hørte fra henne var i 2012 da hun utga plata Love this Giant i samarbeid med David Byrne, og i februar er hun tilbake med sitt fjerde soloalbum, denne gangen selvtitulert. Det litt skranglete lydbildet og den fremtredende el-gitaren som har blitt hennes varemerke er fremdeles sterkt tilstedeværende, og det samme er de rare og direkte tekstene. Bare hør på den første linja: "Oh what an ordinary day, take out the garbage, masturbate". Hvis "Birth in Reverse" er toneangivende for hele plata, så er det bare å glede seg. Selv beskriver St. Vincent den nye plata som "en partyplate som kan spilles i en begravelse". Spenstig.

 

 

Februar ser ut til å bli en knakende god musikkmåned. Broken Bells nye plate slippes 5. februar, mens Beck og St. Vincent kommer med sine plater den 25. februar. Jeg heier aller mest på St. Vincent!

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits