Hemmat tæll jul

Det er en årlig begivenhet. Rett før året går inn i sin aller siste uke reiser jeg hjem til jul.

Hjem. Hedmark. Der hvor det er hvit jul nesten hvert år. Fra togvinduet titter jeg ut på jorder som blir mer og mer snødekte jo lenger nord jeg kommer. På Stange løper seks rådyr forbi jernbanesporet og etterlater et intrikat mønster av spor i snøen. Selv om mildværet truer er det godt å se at enkelte ting som regel klaffer på det samme tiden hvert år. Når jeg reiser hjem er det vinter på Hedemarken. Regionen som fostret Alf Prøysen, Snekker Andersen og Julekveldsvisa er drapert i hvitt.

I Moelv er gatene pyntet med lys og girlander. Juletreet på plassen foran Herredshuset er, tradisjonen tro, smått skjevt med en litt for stor stjerne på toppen. Butikkene selger ribbe, medisterpølser og Hamar/Lillehammer-julebrus i kassevis. Den hyggelige damen bak disken hos bokhandelen i Storgata kjenner igjen både meg og venninnene mine, til tross for at vi ikke har bodd i hjembygda på over ti år. Hun smiler blidt til oss og bemerker at "her har vi noen jenter som er hjemme på juleferie, ja".

På julaften øser regnet ned for første gang på mange år, men julestemningen er likevel inntakt. Utenfor Ringsaker Kirke lyser hundrevis av lykter opp blåtimen og i det fjerne skimtes Gjøvik på "gæli sie ta Mjøsa". Jeg tenner lyktene på familiegravene til lyden av fjerne orgeltoner og sambygdinger som ønsker hverandre en god jul. Deretter kjører jeg hjem til julemiddagen mens Whams "Last Christmas" toner fra radioen og julefreden kan senke seg.

De viktige tradisjonene ble holdt i hevd i år også. Og det gjør faktisk ingenting at snøen regnet vekk før vi fikk satt tennene i juleribba. Årets største tradgedie var faktisk at juletrepynten jeg laget i barnehagen i 1988 ikke hadde overlevd sin 25. overvintring på barndomshjemmets loft blant nisser og julekuler. Det var en nøtt med et pålimt plastbær og faren min ble lei seg. Men jula og livet går videre.



Slik ser det ut et steinkast unna barndomshjemmet mitt nå. Unntatt all snøen, for bildet ble tatt i fjor.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits