Indiehjerte kårer: De 10 beste plateutgivelsene i 2013

I år som i fjor skal det kastes et retrospektivt blikk på plateåret som er gått, samt menes dette og hint om hvilke som er de beste plateutgivelsene i 2013. Kriteriet for å komme inn på denne eksklusive topp 10-lista er, som vanlig, at musikken først og fremst appellerer til hjertet mitt, deretter hjernen. Arbeidet med lista har vært både langvarig og tidvis frustrerende, men også morsomt og engasjerende. Jeg har dessuten ergret meg stort over at det, ikke overraskende, viste seg plent umulig å få elleve plater inn på ti plasser. Så beklager til Phosphorescent som med sin utmerkede plate Muchacho ikke fikk plass på lista.

Så hvem kom med? Her er resultatet, i stigende rekkefølge:

10. LORDE: Pure Heroine

 



New Zealand har fått en liten musikksensasjon med 17-åringen Lorde. Pure Heroine er en imponerende sterk debut som går langt ut over hva fire år eldre Miley Cyrus greier å prestere hva klasse og finesse angår. Lorde synger selvsikkert og innsiktsfullt om ungdomskultur, venner og trender med en stemme som låter både moden og rutinert beyond her years. Lydbildet er minimalistisk og stilrent med elektroniske elementer, og selv om produksjonen er enkel blir det aldri kjedelig. Kanskje hun blir sin generasjons store stemme? Hun er i hvert fall langt å foretrekker foran både Miley og Taylor Swift.

Lorde fikk en monsterhit med "Royals" i år, men jeg er svak for "Buzzcut Season". Anbefaler også hennes Tears For Fears-cover "Everybody Wants To Rule The World" fra Hunger Games: Catching Fire-soundtracket.


 

9. THE NATIONAL: Trouble Will Find Me

The National tar ingen store sjanser med Trouble Will Find Me, de er og blir umiskjennelig The National. Årets plate er svært lik de tidligere utgivelsene, særlig Boxer fra 2007, men det gjør ingenting så lenge de fortsatt leverer solide låter. Og det gjør de. The National er en del av Brooklyn-bølgen, og leverer ren og anstendig indierock med fengende melodier og kule riff. Låtene er fortsatt drevet av gitar, tangenter og trommer, med den dype mumlende vokalen til Matt Berninger i front. Hvis de hadde turt å eksperimentere med uttrykket sitt, som nå har definert alle de seks platene de har utgitt, så kunne de hatt mye å hente på det. Men siden de fortsatt holder seg til det som for dem er trygt og kjent, så kvalifiserer det kun til en plass under midten på lista mi.

En av platas beste låter er "Graceless". Den er vel verdt en gjennomlytting.

 

8. WAXAHATCHEE: Cerulean Salt

Katie Crutchfields småsinte og angsty elektriske gitarriff kunne lett ha vært lydsporet til TV-serien Girls, spesielt på grunn av de svært åpne og personlige tekstene som det er lett å relatere til. Låtene er korte, effektive og minimalistiske. Crutchfields elektriske gitar ligger konstant i front, og bass og trommer blir ikke en del av lydbildet før plata er godt i gang. Resultatet er (overraskende) vellykket og fengende. Lydbildet gir sterke assosiasjoner til 90-tallsrocken, og har til og med subtile innslag av punk og grunge her og der. Liz Phair og Kurt Cobain ville vært svært stolte av dette kjærlighetsbarnet.

Se og hør "Misery Over Dispute". Frk. Crutchfield er ikke bare god på gitar, hun kan faktisk steppe også.

 



7. HAIM: Days Are Gone

Jeg liker jenteband, korte skjørt og langt hår. Gjerne flagrende sådan, det være seg klær eller hår eller begge deler. Med Haim får jeg tre gaver i ett. Søsterene Danielle, Alana og Este Haim leverer med Days Are Gone et stykke musikk som har blitt beskrevet som the missing link mellom TLC og Fleetwood Mac. Det er referanser til både 70-talls softrock og 80-talls syntpop, og jentene fremfører låtene sine med en tilbakelent cool som er svært tiltalende. I løpet av året har radiohitene "The Wire", "Falling" og "Don't Save Me" kommet som fengende pop-perler på en snor, og fremtiden ser svært lovende ut for debutantene fra California.

Sjekk ut "The Wire", da vel!

 

6. VAMPIRE WEEKEND: Modern Vampires of the City

Med Modern Vampires of the City har Vampire Weekend laget en musikalsk ekvivalent til Den Store Amerikanske Romanen. Plata er kompleks og omfangsrik, og en slags smeltedigel av lyder, instrumenter og forskjellige musikalske sjangre. Det plukkes heftig fra musikkhistorien, og det finnes spor av både pop, afrobeat og til og med subtil Rn'B på plata. De skikkelige gutta med Ivy League-bakgrunn er imidlertid tro mot seg selv, og sørger for at indie-gitarene og pianoet aldri er langt unna. Ezra Koenigs blir stadig bedre som låtskriver, og har mer kraft og snert i avtrekkeren enn tidligere. Det er riktignok mye eksistensiell angst på plata, men resultatet er likevel friskt og fengende.

Vampire Weekend fikk faktisk en radiohit med den Buddy Holly-nikkende "Diane Young" i år. Den bør høres!

 

5. THE VEILS: Time Stays, We Go

Mitt forhold til The Veils er tuftet på betingelsesløs kjærlighet siden 2004, men selv jeg måtte innrømme at Sun Gangs fra 2009 var en bitteliten skuffelse. Derfor er det helt fantastisk at fjerdeplata med den enigmatiske tittelen Time Stays, We Go holder mål og vel så det. The Veils, med Finn Andrews i spissen, er nemlig tilbake med en oppvisning i skitten og skranglete indierock. Plata spenner mellom rene rockelåter ("Through the Deep Dark Wood"), til nedtonet melankoli ("The Pearl", "Birds"), og til og med til David Lynch-aktig gotikk ("Candy Apple Red"). Her og der finnes innslag av hammond-orgel og mariachi-horn, uten tvil inspirert av inspillingsstedet - Laurel Canyon i California.

Jeg anmeldte plata da den kom i april, den teksten kan leses her.
Og gå for all del ikke glipp av nydelige "The Pearl", live fra Abbey Road Studios.

 

4. LAURA MARLING: Once I Was An Eagle 

Det bor en stor kraft i Laura Marling, som med sin aristokratiske bakgrunn og vevre ytre kan minne om en skjør heltinne fra en Brontë-roman. Det er hun imidlertid ikke. Hun har kommet en lang vei siden hun var med i Noah and the Whale, og har i en alder av 23 år gitt ut hele fire soloalbum. Once I Was An Eagle er hennes beste plate hittil, og også kanskje hennes mest kunstneriske. Plata er godt komponert, og de seksten låtene glir nesten sømløst over i hverandre. Musikalsk er det nok nedtonet engelsk folk som ligger Marlings hjerte nærmest, men det er også innslag av orgeltoner og suggerende perkusjon på plata noe som spesielt manifesterer seg i de beste låtene "Master Hunter" og "Devil's Resting Place". Nydelig talentforvaltning av en av Englands beste singer/songwritere akkurat nå.

Sjekk ut den kule og artsy musikkvideoen til "Master Hunter".

 

3. ARCTIC MONKEYS: AM

Et av årets mest etterlengtede album, og det er så deilig når forventningene innfris! Arctic Monkeys har blitt voksne nå, og har samtidig tonet ned 50-tallsflørtingen til fordel for tyngre gitarriff og mer reflekterte tekster. Alex Turner vokser dessuten som vokalist for hver plate bandet utgir, og er nå både trygg og moden i uttrykket. Dette er stilsikker og fengende rock som sitter godt i øret ved første gjennomlytting, men låtene er også komplekse nok til at de fortsetter å vokse med tiden. AM er, til tross for den litt dårlige tittelen, solid håndverk fra ende til annen med en autensitet som kun finnes hos disse bandene som greier å holde på en slags "mekke sjæl"-mentalitet i skrive- og produksjonsprosessen.

"R U Mine" var en av de aller beste låtene allerede i 2012, og er fortsatt svært hørbar. I tillegg bør du gi "Why'd You Only Call Me When You're High?" en lytt.



2. MONICA HELDAL: Boy From The North

En av årets beste debutplater, og det er en 22-år gammel jente med kassegitar og englerøst som står bak. Det var nok mange som la merke til Monica Heldal på Spellemannsprisen tidligere i år hvor hun spilte "I Don't Mind" til jubel og trampeklapp i salen, og siden da har jeg vært spent på debutplata. Og den innfrir så til de grader. Heldal er en svært begavet gitarist, med intrkat fingerspill som spesialdistanse. Låtene befinner seg i et musikalsk landskap preget av britisk folkrock, blues og mørk country.Tittelsporet er en varm gitarmeditasjon, men Heldal flekser også rockemuskler på "Conman Coming" og "I Don't Mind". Innslag av hardingfele og lutt vitner dessuten om et øre for detaljer. Heldal demonstrerer på Boy from the North at hun er i besittelse av et talent og en skaperglede som forhåpentligvis vil sikre henne en lang karriere.

Jeg anmeldte plata da den kom i november, den anmeldelsen kan leses her
Også synes jeg du bør sjekke ut musikkvideoen til "Boy From The North".

 

1. ARCADE FIRE: Reflektor


Årets førsteplass går meget fortjent til Arcade Fire og deres fjerde plate Reflektor. Canadierne har aldri vært redde for å tenke stort, men med varierende hell. For mens den forrige plata, The Suburbs, snubler litt i sine egne bein, er Reflektor en maksimalistisk, David Bowie-flørtende perle. Lydbildet er storslått, spektakulært og uforutsigbart med en tidvis elektronisk snert som holder det spennende gjennom hele plata. Arcade Fire har tatt en Achtung Baby-aktig vending vekk fra stadionrocken på de to forrige platene og beveger seg på Reflektor rundt i et mytologisk univers. I tekstene nikkes det iherdig til greske heltevers, især Orfeus-myten i låtene "It's Never Over (Oh Orpheus)" og "Awful Sound (Oh Eurydice)", og tematikken i dette eposet er underliggende i alle låtene.

Plata har dessuten årets klart beste åpningsspor, "Reflektor". Ta gjerne en titt på musikkvideoen som er regissert av Anton Corbijn i hans karakteristiske noir-stil. For å sitere en av kommentarene på YouTube: World class cool!

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits