Magisk førsteinntrykk - om C.S. Lewis' anmeldelse av "The Hobbit" fra 1937

The Hobbit: The Desolation of Smaug har snart premiere, derfor er det sikkert mange som sitter med nesa i J.R.R. Tolkiens Hobbiten nå. Selv leste jeg den forrige gang hele verden hadde Tolkien-feber, altså for ti år siden. Jeg husker at jeg som 20-åring hygget jeg meg stort med boken, men det var en del av meg som følte at jeg egentlig var ti år for sent ute med å lese den, rett og slett fordi jeg følte at det måtte være den ultimate barnebok. Og med ikke så rent lite skam husket jeg at faren min faktisk hadde lånt den (og Ringenes Herre) til meg på biblioteket da jeg var i tiårsalderen, men at jeg på den tiden ikke var interessert i å så mye som åpne den engang, antakelig fordi coveret ikke var dekket av rosa enhjørninger. Beklager, pappa! Heldigvis tok jeg til fornuft og gikk ut og kjøpte meg det fineste eksemplaret jeg kunne finne, både av Ringenes Herre og Hobbiten.

Det er litt rart å tenke på at disse monumentale bøkene som nå er uunværlige deler av vårt litterære kanon én gang faktisk har blitt tatt imot, og vurdert av, sin egen samtid. Mange av bøkene som i dag er blant mine favoritter fikk til og med ganske hard medfart av kritikerne da de først utkom. Dette er imdlertid ikke tilfellet for Hobbiten. Og gjett hva! En av kritikerne var faktisk C.S. Lewis - mannen som var med på å bane vei for fantasysjangeren med bøkene om Narnia. At hans førsteinntrykk av Tolkiens univers, som senere skulle vokse seg enda større og mer eventyrlig, er nedskrevet for ettertiden er faktisk en liten skatt. For han er så begeistret! Se bare her:

To define the world of The Hobbit is, of course, impossible, because it is new. You cannot anticipate it before you go there, as you cannot forget it once you have gone. The author's admirable illustrations and maps of Mirkwood and Goblingate and Esgaroth give one an inkling - and so do the names of the dwarf and dragon that catch our eyes as you first ruffle the pages. But there are dwarfs and dwarfs, and no recipe for children's stories will give you creatures so rooted in their own soil and history as those of Professor Tolkien - who obviously knows so much more about them than he needs for this tale. (...) Though all is marvellous, nothing is arbitrary: all the inhabitants of Wilderland seem to have the same unquestionable right to their existence as those of our own world, though the fortunate child who meets them will have no notion - and his unlearned elders not much more - of the deep sources in our blood and tradition from which they spring.

Lewis ble rett og slett bergtatt. I løpet av sitt eget forfatterskap ga han dessuten gjentatte ganger uttrykk for hvor mye han beundret Tolkien og universet han hadde skapt. Og han var også en av hans hovedinspirasjonskilder da han skapte sitt eget magiske univers, Narnia, i løpet av 50-årene. Det som kanskje er aller morsomst med å lese hans anmelselse av Hobbiten, er å se at han i det avsluttende avsnittet faktisk er ganske profetisk:

For it must be understood that this is a children's book only in the sense that the first of many readings can be undertaken in the nursery. (...) [The Hobbit] will be funnier to its youngest readers, and only years later, at a tenth or a twentieth reading, will they begin to realise what deft scholarship and profound reflection have gone to make everything in it so ripe, so friendly, and in its own way so true. Prediction is dangerous, but The Hobbit may well prove a classic.

Det hersker vel ingen tvil om at C.S. Lewis fikk rett. Heldigvis. For verdenslitteraturen ville vært litt fattigere uten Tolkiens fortellinger om hobbiter, dverger, alver og den fryktelige dragen som vokter Erebor. 



Anmeldelsen, som ble publisert i the Times Literary Supplement den 2. oktober 1937, kan leses i sin helhet her

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits