Indiehjerte vurderer: "Hunger Games: Catching Fire"-soundtracket, låt for låt

Den andre filmen i Hunger Games-franchisen har kommet på kino, og min indre fangirl gleder seg til å se den. Og mens jeg venter kaster jeg meg over soundtracket som på papiret virker veldig lovende. Helt nytt materiale fra favoritter som Of Monsters and Men, The National, Antony and the Johnsons og dronningen av rock herself, Patti Smith, bærer lovnader om noe stort. Det er så herlig når filmskapere satser på god filmmusikk!

Forrige soundtrack hadde undertittelen Songs from District 12 and Beyond, som var en fin referanse til filmen i seg selv, men som også kledde den folk/country-aktige røde tråden filmmusikken hadde. Band og artister som Arcade Fire, The Decemberists, The Civil Wars og Taylor Swift bidro og resultatet var et soundtrack med mange sterke enkeltlåter (og selvfølgelig noen svake). Denne gangen har ikke soundtracket noen undertittel. Catching Fire og det faktum at Katniss Everdeen nå er en vinner danner premisset for soundtracket, og låtene er laget for å matche.

Så hvordan låter det egentlig? Her kommer min vurdering av Catching Fire-soundtracket, låt for låt:

 

Coldplay, "Atlas"
Det er lenge siden jeg var fan av Coldplay, og grunnen er at bandet har laget den samme monotone låta om igjen og om igjen siden 2003. "Atlas" er intet unntak. Jeg ser hva Chris Martin og co forsøker å gjøre, nemlig skape et sjelfullt og suggerende epos av en låt, men resulatet er dessverre uinspirert heismusikk. 

Of Monsters and Men, "Silhouettes"
Soundtrackets indie-alibi stiller med noe som høres ut som en B-side. "Silhouettes" er en skranglete, skitten og semi-fengende låt som sikkert kunne fungert bra som en protestlåt i Distrikt 12, men islendingene har mye sterkere låter i sin portefølje enn dette. Overraskende uspennende.

Sia, The Weeknd & Diplo, "Elastic Heart"
Hvem som har sluppet til "Titanium"-Sia på Catching Fire-soundtracket aner jeg ikke, men hennes anmassende popvokal er i hvert fall skjærende malplassert og tilfører helheten svært lite ut over den ganske fine og passende tematikken i teksten. En låt jeg umiddelbart skipper forbi.

The National, "Lean"
En enkel og ektefølt låt fra de Brooklyn-baserte rockegutta i The National. Låta formidler dualismen i Katniss' natur, noe som understrekes av strofen "dying is easy" i refrenget. Dette er en låt mang en Hunger Games-fan vil sette på repeat. Meg inkludert. 

Christina Aguilera, "We Remain"
Hvem fikk tidsmaskina til å fungere og bestemte seg for å reise tilbake til 1999? Dette låter rett og slett utdatert. Christina Aguilera skriker og vræler som om livet hennes var avhengig av det og verselinjene "burn me with fire, drown me with rain, I'm gonna wake up, screaming your name" er en pinlig og klam klisjéflørt.

The Weeknd, "Devil May Cry"
Denne liker jeg. The Weeknd ivaretar den møkre og organiske tonen som preger Hunger Games-bøkene, og låta gjør for Catching Fire det Taylor Swifts "Safe & Sound" gjorde for den første filmen. Suggerende perkusjon og drømmeaktig vokal gir låta et kledelig dramatisk tilsnitt.

Imagine Dragons, "Who We Are"
Jeg er ikke spesielt fan av Imagine Dragons, og det endrer seg ikke med denne låta. Det er noe ekkelt nu metal-aktig over det hele, og den kor-aktige vokalen er bare irriterende. Nei, nei og nei!

Lorde, "Everybody Wants To Rule The World"
Wow! Denne Tears For Fears-coveren låter som den er skrevet spesielt for filmen. Dette er mørkt og dramatisk med et enkelt arrangement som sakte bygger seg opp og fremhever spennet i Lordes vokal. I tillegg har låta en lagvis dynamikk som gjør den mer cinematisk enn originalen. Perfekt for Catching Fire

The Lumineers, "Gale Song"
Soundtrackets mest forglemmelige! The Lumineers har vissnok forsøkt å fange essensen av karakteren Gale med denne låta, og siden den er platt og pregløs vil jeg si at de har lykkes. Låta er nemlig like uniteressant som Gale. Fint gitarspill, da. 

Ellie Goulding, "Mirror"
En moderne og futuristisk electro-jam som er både stilren og inntagende. Låta danner en fin kontrast til mørket som preger de øvrige låtene, uten å bli for optimistisk. Teksten spiller fint på Hunger Games-universet, spesielt det insisterende refrenget med strofen "I was the girl who was on fire". Pen pop.  

Patti Smith, "Capitol Letter"
Soundtrackets klart beste låt. Det er slike country/folk-låter som starter revolusjoner, og Patti Smith har laget en liten perle tilegnet vår heltinne Katniss. Låta er full av referanser som Hunger Games-fansen vil elske, og inneholder til og med et par frampek: "Racing throught the flames, mocking as the jay".

Santigold, "Shooting Arrows At The Sky"
Denne låta er også åpenlyst tilegnet Katniss, noe tittelen er med på å understreke. Det er mye å like her, blant annet de gitardrevne riffene, men den fungerer ikke helt likevel. Den blir liksom litt for poppete og kommersiell.

Mikky Ekko, "Place For Us"
Dette er en slags Green Day/Arcade Fire-hybid som fungerer overraskende bra. Melodien er fengende og det er mange fine lag og detaljer i låta. Lydbildet tenderer mot det maksimalistiske og vokalen blir litt spinkel, men helheten er en fin kombinasjon av rock og folk. Men man blir nok fort lei den.

Phantogram, "Lights"
Phantogram har gravd i arkivet med forkastet materiale og funnet en låt som tilfeldigvis passet med tematikken i Catching Fire, og jaggu ble den med på soundtracket. Det var virkelig ikke nødvendig. Vi har Ellie Goulding som tar seg av elektronikaen, så dere kan egentlig bare liste dere stille ut fra studioet med mastertapen til "Lights" i veska. Vi kommer ikke til å savne den.

Antony & The Johnsons, "Angel On Fire"
Sountracket rundes av med en sval elegi signert Anotny and the Johnsons, med Antony Hegartys androgyne stemme i forgrunnen. Det er veldig pent, men låtas nedtonede og smått anonyme lydbilde gjør nok at de fleste kinogjenger aldri får hørt den fordi den mest sannsynlig ligger som fjerde låt på rulleteksten. 

Endelig dom:
Soundtracket til Catching Fire er (som forventet) svært sprikende. Det er noen perler her og der, som Lorde, The National og Patti Smiths bidrag, men det er ingen grunn til å høre på denne plata i sin helhet. Stream heller de gode enkeltlåtene. Om ikke annet er dette soundtracket en strålende mulighet for tenåringene til å oppdage noen kule band og artister de ikke ville ha hørt om ellers. 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits