En drømmedebut - om Monica Heldals "Boy From The North"

Det er fremdeles litt igjen av året, men jeg tar likevel sjansen på å utrope bergensjenta Monica Heldal til årets platedebutant. Hennes første album, "Boy From The North", overgår nemlig alt jeg vanligvis forventer fra 22 år gamle jenter med kassegitar og englerøst. I tillegg er hun pen óg. Huff, så irriterende.

Neida, det er ikke irriterende. Man skal vite å sette pris på et talent i begrepets råeste form. For det er dét som er tilfellet med Monica Heldal. Det er mange dykige kvinnelige soloartister i Norge i dag, men det er få som er i besittelse av en gitarteknikk som kommer i nærheten av Heldals. Hun er en av de som virkelig har noe å melde på en konsertscene, og det er hennes gode rykte som liveartist som har gått foran henne og gjort forventingene til debutalbumet skyhøye. I flere år har hun spilt flerfoldige konserter i både inn- og utland. Det startet med en turné i Irland hvor hun spilte Rory Gallagher-låter, og det fortsatte med opptredner på kredible musikalske utstillingsvinuer som By:larm, Norwegian Wood, Notodden og Øya-festivalen her hjemme. Renoméet var altså bygget opp lenge før plata kom, og fallhøyden var stor.

Heldigvis innfrir hun. Så til de grader.

På "Boy From The North" byr Heldal på ti låter som alle befinner seg i et musikalsk landskap preget av britisk folkrock og country av den mørke sorten. Tittelsporet er en vakker gitarmeditasjon med fine harmonier og drømmeaktig vokal. Heldal har selv uttalt at hun aldri har vært spesielt opptatt av sangen, i stedet er det gitarspillet hun har viet mest oppmerksomhet. Og det er hennes intrikate fingerspill som ligger i front på låtene. Det er både vellykket og fengende.

Åpningslåten er riktignok en lavmælt perle, men Heldal er ikke redd for å dra på. På "Conman Coming" og "I Don't Mind", to av platas høydepunkt, viser hun rockemuskler man som regel finner hos eldre og mer etablerte artister. Disse låtene nikker til bluestradisjonen, har tette og sterke lydbilder, og sistnevnte har til og med en fet solo som bare varer og varer og varer. Sporadiske innslag av lutt, hardingfele og fuzzgitar vitner om et øre for detaljer, og resultatet er sammensatt og spennende. Som en collage av musikalske finesser.

Monica Heldal føyer seg pent inn i en singer/songwriter-tradisjon med røtter flere tiår tilbake i tid. Og hun passer godt inn selv om hun bare er 22 år gammel. Med debutplaten går hun trygt på opptråkkede stier, men det gjør ingenting når hun hører så godt hjemme der. Tenk, hun har bare gitt ut  en plate. Hennes kreativitet, talent og skaperkraft kommer til å sikre henne en lang karriere.  

Foto: Bjørn Opsahl, www.monicaheldal.no

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits