Ice ice, baby!

I dag var det tid for en kjøkkeneksersis som jeg har gruet meg til lenge, nemlig å avise fryseren som gjennom fire år egenhendig har klart å starte en ny istid. Etter å ha lukket øynene for det i hvertfall halvannet år var det nå vanskelig å se forbi det faktum at det nå kun var plass til fire erter der inne, og da mener jeg én i hver skuff. Siuasjonen tilsia det smertefullt uungåelige: isen måtte fjernes hvis jeg skulle ha noe håp om å noensinne bruke fryseren igjen!

Jeg har aldri aviset en fryser før, derfor gikk jeg rett til google for å finne den beste måten å gjøre det på. Og google var enstemmig: sett kjeler med varmt vann inn i fryseren og la snøen og isen tine. En god idé som for meg dessverre bare var semi-gjennomførbar. Kjøleskapet mitt er nemlig bygget inn i kjøkkenet mitt, noe som gjør at fryserdøra ikke kan åpnes nok til at jeg får tatt ut skuffene. Topp! Løsningen ble derfor å lure inn litt varmt vann i små beholdere mens jeg skrapte is med dertil egnet redskap, i mitt tilfelle en plastsleiv fra ikea. Jeg var klar til å begynne.

De første ti minuttene gikk med til å tømme fryseren for matvarer jeg ikke kunne huske for mitt bare liv at jeg noensinne hadde lagt der. Kjøttboller og pitabrød fra en annen tid dukket opp sammen med halvfulle poser med spinat og wokgrønnsaker. Alt var frosset fast på infamt vis i både kjøleelementer og omtrent 30 lag med beinhard stål-is. Samtlige fremmedelementer måtte hakkes løs, og da alt som jeg anså for å være uspiselig var kastet (som var omtrent 95 % av innholdet), var jeg klar til å begynne på selve jobben. Til tross for en tidkrevende innledende runde var jeg ved godt mot. Jeg trodde naivt at hele operasjonen skulle ta ca 45 minutter selv om det var nok snø og is i fryseboksen til å preparere OL-løypene i Sotsji. Det. Gjorde. Det. Ikke. 

For en episk drittjobb det viste seg å være!

Jeg hakket, skrapte og byttet vann i beholderene til det nesten svartnet for meg uten at jeg så noen nevneverdig forskjell. I tillegg begynte hele kjøleskapet å avgi en underlig lyd. Det var en slags langsom skraping, som om fryseren vrengte seg i smerte over å bli brutalt adskilt fra all isen den flittig hadde spart opp gjennom flere år. Mor ble konsultert på telefonen, og vi ble enige om at det sikkert var helt normalt. Det er i det minste ingenting som tyder på noe annet.

Etter en time innså jeg at tyngre skyts måtte til, og hentet hårføneren. Jeg så for meg at den varme luften skulle skjære gjennom isen som om det var smør. Det skjedde ikke. I stedet fikk isen en svært pen glasert overflate som var dobbelt så hard å hakke løs. Note to self: Aldri bruk hårføneren til noe annet enn å tørke håret med.

Etter to timer kom omsider vendepunktet. Da fikk jeg løs en isklump på størrelse med isfjellet som senket Titanic, og jeg kunne se fryseelementene igjen for første gang på tre år. Etter tre timer ga jeg opp. Da var det bare en liten isbit igjen, men den var til gjengjeld svært interessert i å leve videre i fryseboksen min. Det fikk den. Jeg kaller den Vanilla Ice.

Så fikk dette kjøkkentraumet, om ikke en lykkelig, så i det minste en tilfredsstillende slutt. Og det er heldivis lenge til neste gang.



Én kommentar

Janne Brovold

14.11.2013 kl.12:43

Du skulle sett hvordan jeg sitter og nikker gjenkjennende til dette innlegget! Med et (heldigvis) frittstående fryseskap, som vi har eid i 7 år, var tiden inne for mitt livs første avriming av fryseren nå i høst. Seansen fant sted tre dager før årets halve elg skulle ankomme.

Avriming er imidlertid ikke rett ord; vi snakker nedtining i noe som føltes som antarktiske dimensjoner. Prosessen tok en hel dag, og det med stadig utskiftning av kasseroller med kokende vann plassert på ulike nivåer i skapet!

Burde jeg gjort det før? Ja, uten tvil. Har min mor nevnt det for meg de siste tre årene, i forbindelse med vår årlige "male-karbonadedeig-og-pakke-kjøtt-seanse"? Ja, det har hun visst. Har hun hatt rett? Ja, og det er kanskje det mest irriterende av alt ;)

Men du verden, så ryddig, romslig og fint det ble etterpå. Et par elgsteiker fra 2006 ble i et håndgrep forvandlet til hundemat (takk og lov for robust bikkje), halvfulle poser med frossengrønnsaker og halvspiste isbokser fra 2009 ble donert til renovasjonsselskapet og 8 liter smeltevann ble helt i vasken. At jeg kjenner til mengden smeltevann skyldes en ingeniørskade: man må måle og dokumentere. Og nå - nå er fryseren full av mat som ikke har gått ut på dato, hovedsakelig store mengder merket "elg 2013". Om 4-5 år ser jeg ikke bort fra at noe av den er der fremdeles. Vi får bare håpe bikkja fremdeles er av den hardføre sorten...

indiehjerte

15.11.2013 kl.09:26

Janne Brovold: Hahaha. Jeg skjønner nå at mitt avisningshelvete var for peanøtter å regne sammenlignet med ditt. Når arbeidet omfatter et frittstående fryseskap som skal romme en HALV ELG, så snakker vi brutal og episk drittjobb av astronomiske proporsjoner. Jeg føler virkelig med deg. Virkelig. Og ja, man har lært viktigheten av å avise fryseren med jevne mellomrom på den vanskelige og kjipe måten. Og selvfølgelig er det noe mødrene våre hadde kunnet fortelle oss på forhånd. Noe det gjorde. Og ja, det er fryktelig irriterende.

Det er for øvrig godt å høre at bikkja fortsatt lever.

Tusen takk for en kommentar som overgikk mitt opprinnelige innlegg i både innhold og underholdningsverdi. Dagen min løftet seg flere hakk da jeg leste dette :)

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits