Punk og poesi - om "Just Kids" av Patti Smith

"No one expected me. Everything awaited me"

I 1967 flyttet en liten og mager 20-åring med poetiske ambisjoner og en sterk vilje til å lykkes fra New Jersey til New York City. Med ingenting annet i veska enn noen klesplagg og en neve dollar var hun fast bestemt på å skape seg et liv som kunstner og poet og etter hvert også musiker. Før hun fylte 30 var hun allerede en renessansekvinne innefor punken, og en dyktig poet og kunstner. Men før det fant hun sin helt unike stemme og stil, mye med Robert Mapplethorpes hjelp. Og det er disse formative årene på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet Patti Smith forteller om i sine memoarer Just Kids. Det er en historie om kunst og kjærlighet, ungdommelig overmot og rock 'n roll. Og det er en historie om et helt spesielt vennskap.

Patti Smiths liv kunne ha tatt en helt annen retning hvis det ikke hadde vært for et skjebnemøte som fant sted ikke lenge etter at hun ankom New York. Hun hadde fått jobb i en bokhandel og en dag sto Robert Mapplethorpe foran henne. I han så hun seg selv. De var begge mandagsbarn, jevngamle, aspirerende kunstnere, drømmere og barn av sin tid. De flyttet sammen i en leilighet i Brooklyn som de dekorerte med tegninger, underlige talismaner og polaroidbilder som Robert hadde tatt, og de delte alt - både klær, mat og kunstnerdrømmen. Patti beskriver deres forhold på denne tiden som en slags gjensidig symbiose hvor deres likeheter og ulikheter dannet en perfekt harmoni: 

 "We used to laugh at our small selves, saying that I was a bad girl trying to be good and that he was a good boy trying to be bad. Through the years these roles would reverse, the reverse again, until we came to accept our dual natures. We contained opposing principles, light and dark."

Denne dualiteten preger deres forhold gjennom hele deres vennskap, og den kommer til uttrykk både i deres kunst og i deres forhold til andre mennesker. Men det er i øyeblikksbeskrivelsene hvor man virkelig blir kjent med Patti og Robert, som for eksempel når de kun har penger til én museumsbillett. Da går den ene inn og ser kunstutsillingen mens den andre venter utenfor, deretter beskriver førstnevnte inngående og detaljert sine tanker og inntrykk i møte med kunsten. Eller når de skal flytte fra hverandre etter å ha bodd sammen i flere år, og Patti føler seg usikker ved tanken på å skulle skilles fra sin aller beste venn og kunstneriske samarbeidspartner: "What will happen to us, I asked. There will always be us, he answered." Og så går de hver sin vei, sammen.

En vesentlig del av Patti og Roberts historie finner sted på the Chelsea Hotel på begynnelsen av 70-tallet. På denne tiden var Manhattan-hotellet et sagnomsust tilholdssted for kunstnere, forfattere og musikere, og Patti beskriver med rørende hengivenhet hvordan hun med stor ærefrykt nærmet seg kunstneriske storheter som Allen Ginsberg og William Borroughs. Roberts idoler var visuelle kunstnere som Marcel Duchamp og Andy Warhol. Også musikere ble en del av deres omgangskrets, om enn noe tilfeldig. Janis Joplin er stadig på farten ut og inn av the Chelsea Hotel, og få uker før Jimi Hendrix' død møter Patti ham i en trapp utenfor et utested i West Village. På en nonchalant måte beskriver hun disse møtene som noe hverdagslig og prosaisk, men som for en leser av det 21. århundret fremstår som fullstendig utenomjordiske opplevelser.

De aller fleste kjenner nok Patti Smith best som musiker, og i Just Kids skildres hennes inntreden i rocken som overraskende naturlig og enkel. Etter å ha skrevet musikkanmeldelser for utgivelser som Crawdaddy og Rolling Stone i flere år hadde hun et stort musikalsk nettverk. Så kjøpte hun en gitar, og ikke lenge etter kunne hun spille på den. Hun laget sanger av flere av diktene sine, satte sammen et band, og snart var det ikoniske førstealbumet Horses et faktum. Like ikonisk er albumets coverbilde av en hengslete 28-åring i hvit skjorte og svarte bukseseler, tatt av Robert Mapplethorpe. Og dér velger Patti å avslutte sin coming-of-age historie, med utgivelsen av sin til dags dato eneste ordentlige hit, Because the Night. Og Robert som med beundring i stemmen uttrykker "Patti, you got famous before me".

Med sitt eget poetiske språk forteller Patti Smith om sine definerende år sammen med Robert Mapplethorpe i New York City på 60- og 70-tallet. Siden den gang har hun hatt en lang og innholdsrik karriere, og det er interessant å se den i lys av historiene hun selv forteller i Just Kids. Boken begynner som en kjærlighetshistorie og ender som en elegi. Den skildrer et unikt vennskap og hvordan det blomstrer og utvikler seg i en omskiftelig tid, og av og til hvordan det overlever mot alle odds. Boken kan også leses som en hyllest til New York City i en periode da byen var på vei til å bli en av verdens kulturelle hovedsteder.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

30, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis. Kontakt: idabren@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits