Electric Picnic blues

Vi har kommet frem til helgen som markeder mnedsskiftet august-september. Det er bygevr og sporadiske solgltt, og jeg tenker p hsten som kun er noen timer unna. Samtidig tenker jeg p noe magisk som finner sted p den irske landsbygda i dette yeblikk.

Electric Picnic. Verdens beste festival. Hvert eneste r markeres inngangen til hsten med et heidundrende rockespetakkel utenfor Portlaois i Irland. I tre dager inntar 30 000 glade og feststemte hipstere Stradbally estate for hre et solid knippe favorittband spille til det ringer i rene p sauene som gresser p jordene rundt festivalomrdet. Og ikke bare dt, men de skal ogs spille paintball, g p tivoli og standup-show, spise over gjennomsnittet god festivalmat, og drikke litervis med l. Alt p snaue 72 timer. Det er en velse i utholdenhet, men nr man sovner p skulderen til sidemannen p flybussen etter endt festival er alt sammen verdt det, og vel s det. Og jeg tenker p hvor forferdelig gjerne skulle vrt der i r ogs. I've got the Electric Picnic blues.

De aller beste festivalminnene mine stammer nemlig fra Electric Picnic:
Jeg husker ukesvis med forventning i forkant, og hvordan jeg skreddersydde en konsertplan som raknet fullstendig da jeg ikke hadde lagt inn nok tid til uforutsette distraksjoner, standup-telt og uutholdelig lange ker til de ekle festivaldoene.
Jeg husker at vi satt utenfor teltet vrt p Charlie Chaplin-camp og diskuterte nevnte dofasiliteter mens vi drakk medbragt l fra et portabelt kjleskap.
Jeg husker hvordan vi satte opp teltet i rekordfart (men ikke spesielt bra) for fortest mulig lpe til teltet hvor Modest Mouse spilte.
Jeg husker hvor snill Charlotte var som kom med l til meg da jeg tok en for laget og sto i minibank-k i en dry time.
Jeg husker konserten med Sex Pistols og at jeg tenkte at det virket en smule geriatriske. Og at "George Bush is an a**hole"-utsagnene til John Lydon var ganske uoppfinnsomme i 2008.
Jeg husker to festivaler frie for regn, og dt til tross for at vi faktisk var i Irland.
Jeg husker hvordan det pep i rene mine dagen etter The Jesus and Mary Chain-konserten.
Jeg husker at jeg ble sittende fast p toppen av pariserhjulet og nesten kom for sent til Franz Ferdinand-konserten.
Jeg husker jenta som falt oppi en slepytt rett foran meg, ble klissvt, reiste seg og sa "it's alright, it's the Electric Picnic! This shit happens!"
Jeg husker at jeg tmte Southern Comfort/tranebr-drinken min nedover den hvite toppen min i ren og skjr glede over at jeg fikk st helt foran p Rilo Kiley-konserten og hre "Under the Blacklight" for frste gang.
Jeg husker at vi skrev bekymringene vre p lapper som vi la inn i en stor treskulptur som skulle brennes p festivalens siste dag.
Jeg husker iren som lot meg f sitte p skuldrene hans under "If You Tolerate This..." p Manic Street Preachers-konserten.
Jeg husker hvor deilig det var g inn i et telt og hre Nouvelle Vague i en time etter ha hoppet som en gal i utkanten av mosh pit'en p Primal Scream-konserten.
Jeg husker den rare irske dama i 70-ra som leste opp tall i Bingo-teltet og fortalte groviser til hele publikum rdmet.
Jeg husker den ekstremt hye gjennomsnittsalderen p Sinad O'Connor-konserten.
Jeg husker hvordan Sigur Rs trollbandt flere tusen publikummere fra hovedscenen og n noksagt fant det opportunt rope "BOOOH-RIIIING!!"
Jeg husker dansing til Cansei de ser Sexy og Clap Your Hands Say Yeah.
Jeg husker at jeg kjpte hippie-aktige kroker til ha i rene av en fyr som s ut som han solgte marihuana bak teltet.
Jeg husker Dropkick Murphys-frokosten.
Jeg husker de fargerike festivalbndene som jeg ikke tok av meg p lenge lenge lenge.
Jeg husker latter og glede.
Og jeg husker vemodet ved pakke ned teltet selv om jeg lengtet etter en dusj.

I r arrangeres Electric Picnic for tiende gang, og dt med en lineup det str respekt av. Jeg prver ikke tenke p det her jeg sitter milevis unna Portlaois og Stradbally estate, ei heller ryktene om at dette er siste gang festivalen arrangeres fordi leien av omrdet gr ut etter ti r. Jeg lukker rene for dette vset som forhpentligvis ikke har noen forankring i virkeligheten. Jeg velger optimisme og entusiasme, og lover reurnere til verdens beste festival. Til neste r! Ja!



Sommeren 2008 - vi var elektriske!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, sprknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler p fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Ogs er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits