Electric Picnic blues

Vi har kommet frem til helgen som markeder månedsskiftet august-september. Det er bygevær og sporadiske solgløtt, og jeg tenker på høsten som kun er noen timer unna. Samtidig tenker jeg på noe magisk som finner sted på den irske landsbygda i dette øyeblikk.  

Electric Picnic. Verdens beste festival. Hvert eneste år markeres inngangen til høsten med et heidundrende rockespetakkel utenfor Portlaois i Irland. I tre dager inntar 30 000 glade og feststemte hipstere Stradbally estate for å høre et solid knippe favorittband spille til det ringer i ørene på sauene som gresser på jordene rundt festivalområdet. Og ikke bare dét, men de skal også spille paintball, gå på tivoli og standup-show, spise over gjennomsnittet god festivalmat, og drikke litervis med øl. Alt på snaue 72 timer. Det er en øvelse i utholdenhet, men når man sovner på skulderen til sidemannen på flybussen etter endt festival er alt sammen verdt det, og vel så det. Og jeg tenker på hvor forferdelig gjerne skulle vært der i år også. I've got the Electric Picnic blues.

De aller beste festivalminnene mine stammer nemlig fra Electric Picnic: 
Jeg husker ukesvis med forventning i forkant, og hvordan jeg skreddersydde en konsertplan som raknet fullstendig da jeg ikke hadde lagt inn nok tid til uforutsette distraksjoner, standup-telt og uutholdelig lange køer til de ekle festivaldoene.
Jeg husker at vi satt utenfor teltet vårt på Charlie Chaplin-camp og diskuterte nevnte dofasiliteter mens vi drakk medbragt øl fra et portabelt kjøleskap.
Jeg husker hvordan vi satte opp teltet i rekordfart (men ikke spesielt bra) for å fortest mulig løpe til teltet hvor Modest Mouse spilte. 
Jeg husker hvor snill Charlotte var som kom med øl til meg da jeg tok en for laget og sto i minibank-kø i en drøy time. 
Jeg husker konserten med Sex Pistols og at jeg tenkte at det virket en smule geriatriske. Og at "George Bush is an a**hole"-utsagnene til John Lydon var ganske uoppfinnsomme i 2008.
Jeg husker to festivaler frie for regn, og dét til tross for at vi faktisk var i Irland.
Jeg husker hvordan det pep i ørene mine dagen etter The Jesus and Mary Chain-konserten.
Jeg husker at jeg ble sittende fast på toppen av pariserhjulet og nesten kom for sent til Franz Ferdinand-konserten.
Jeg husker jenta som falt oppi en sølepytt rett foran meg, ble klissvåt, reiste seg og sa "it's alright, it's the Electric Picnic! This shit happens!"
Jeg husker at jeg tømte Southern Comfort/tranebær-drinken min nedover den hvite toppen min i ren og skjær glede over at jeg fikk stå helt foran på Rilo Kiley-konserten og høre "Under the Blacklight" for første gang.
Jeg husker at vi skrev bekymringene våre på lapper som vi la inn i en stor treskulptur som skulle brennes på festivalens siste dag.
Jeg husker iren som lot meg få sitte på skuldrene hans under "If You Tolerate This..." på Manic Street Preachers-konserten. 
Jeg husker hvor deilig det var å gå inn i et telt og høre Nouvelle Vague i en time etter å ha hoppet som en gal i utkanten av mosh pit'en på Primal Scream-konserten.
Jeg husker den rare irske dama i 70-åra som leste opp tall i Bingo-teltet og fortalte groviser til hele publikum rødmet.
Jeg husker den ekstremt høye gjennomsnittsalderen på Sinéad O'Connor-konserten.
Jeg husker hvordan Sigur Rós trollbandt flere tusen publikummere fra hovedscenen og én noksagt fant det opportunt å rope "BOOOH-RIIIING!!"
Jeg husker dansing til Cansei de ser Sexy og Clap Your Hands Say Yeah.
Jeg husker at jeg kjøpte hippie-aktige kroker til å ha i ørene av en fyr som så ut som han solgte marihuana bak teltet.
Jeg husker Dropkick Murphys-frokosten.
Jeg husker de fargerike festivalbåndene som jeg ikke tok av meg på lenge lenge lenge. 
Jeg husker latter og glede.
Og jeg husker vemodet ved å pakke ned teltet selv om jeg lengtet etter en dusj.

I år arrangeres Electric Picnic for tiende gang, og dét med en lineup det står respekt av. Jeg prøver å ikke tenke på det her jeg sitter milevis unna Portlaois og Stradbally estate, ei heller ryktene om at dette er siste gang festivalen arrangeres fordi leien av området går ut etter ti år. Jeg lukker ørene for dette våset som forhåpentligvis ikke har noen forankring i virkeligheten. Jeg velger optimisme og entusiasme, og lover å reurnere til verdens beste festival. Til neste år! Ja!  



Sommeren 2008 - vi var elektriske!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits