Bokomslag-vurdering: "Pride and Prejudice"

Jeg er glad i bøker og jeg er glad i fashion - to ting som lett lar seg kombinere. Det er igjen tid for å kaste et overfladisk blikk på historiske bokomslag. Tidligere har Dracula og The Great Gatsby vært under lupen. Denne gangen har jeg valgt Klassikeren over alle Klassikere, nemlig Jane Austens Pride and Prejudice fra 1813. 




Tro det eller ei, dette er faktisk omslaget til førsteutgaven av Pride and Prejudice. Den koboltblå bunnfargen er nydelig, men det finurlige mønsteret med påfulg og fjær er sterkt misvisende med tanke på romanens innhold. Jeg har lest den to ganger, og føler meg rimelig sikker på at det ikke på noe tidspunkt var en påfugl til stede ved Mr. Darcy og Elizabeths kurtise. Om ikke annet blir jeg svært nysgjerrig på resten av illustrasjonene til denne Hugh Thompson som har blitt tildelt en like prominent plass på omslaget som bokens forfatter. Jeg tipper han er glad i fugler.

 

Jeg spyr sukkerspinn! Dette omslaget utsondrer en sterk og umiskjennelig eim av dameroman (en term jeg for øvrig hater), faktisk i en slik grad at det er reell fare for at middelaldrende kvinnelige turister med kurs for Gran Canaria kan komme til å plukke den med seg fra bokhandelen på Gardermoen i den tro at den er et godt alternativ til Danielle Steel-romanene de vanligvis har med seg i strandveska. Det. Er. Den. Ikke.

 

Billig Twilight-kopi komplett med en klam og svulstig tagline. Filmen, hvor Bella Bennett og Edward Darcy jakter på danseglade landsbyfolk med pulserende blodårer på ballet i Meryton, er rett rundt hjørnet.

 

Et omslag som innbyr til metaforer. Tapet? Gulvteppe? Ullpledd fra Husfliden?

Jeg ser virkelig ingen grunn til at en av Austens heltinner absolutt skal hylles inn i noe som tilsynelatende er inspirert av Kong Henrik VIIIs sengeteppe fra 1532 på omslaget til Pride and Prejudice. Når det er en Austen-roman det er snakk om så ønsker jeg meg utelukkende kvinner i svale kjoler med empire-liv og nette stråhatter med sløyebånd på omslagsbildet. Kan det virkelig være så vanskelige å få til?

 

Ja, det kan det tydeligvis.  

Hårene reiser seg på armene mine ved synet av det mest vulgære og tarvelige omslaget som noensinne er laget til en Austen-roman. Dette er en idé som kun kan ha blitt avfødt i et sinn sløvet av diverse kjemiske substanser som bør forbli uidentifiserte. I tillegg til å ha røyket det som røykes kan, har nok makkverkets designer bestukket sin redaktør på det groveste for å la dette redselsfulle bildet av en dominatrix-aktig mannespiser med syregrønt blikk gå i trykken. 

Nå trenger jeg litt tid til å blunke vekk de oransje prikkene som danser foran øynene mine før jeg vurderer neste omslag.

 

 

Et noget uspennende og søvndyssende bilde bestående av strekfigurer som minner om omslaget på skolekatalogen til Moelv ungdsomsskole i 1999. Vi hadde tegnet det selv. 

 

Ransaker hjernen på jakt etter en sarkasme som ikke materialiserer seg, for selv om dette er rart og feil på flere forskjellige måter så er det også dritkult. Tankene går til magasiner og ukeblader fra 50- og 60-tallet, og Mr. Darcy er månedens hunk med come hither-blikk og sigarett i munnviken som en slags 1800-talls James Dean. Tidenes tagline! Denne ville jeg lest.




Den som mener at det fungerer bra med bilde av virkelige mennesker på omslaget til en roman er både blind og kokko. Jenta er udiskutabelt nusselig med den tandre håroppsatsen og rosene i kinnene, men stalker-blikket til dandyen i bakgrunnen gjør at jeg føler at dette bildet passer bedre på en promo-poster for et lavbudsjetts kostymedrama fra andre halvdel av 1800-tallet om prestedatteren som avviser rikmanssønnens ekteskapstilbud til fordel for en lidenskapelig affære med den fattige stallgutten på et bortgjemt høyloft. Ikke på en bok. Aldri på en bok. Og i hvert fall ikke på omslagt til Pride and Prejudice.

 



Og den ene engelen sa til den andre: "Siden vi likevel sitter fast her i disse marmorblokkene av noen kjoler, kan jeg kanskje få lov til å portrettere din smukke profil?" Og den andre engelen smilte tappert og svarte "Gjerne det. La meg bare kline på meg masse rouge for å skjule at jeg er tæringssyk". 

Altfor polert og porselensdukke-aktig for et Austen-omslag. Skjerpings, Penguin!

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits