Tilbake til Verona

Trenger verden enda en adaptasjon av Romeo & Juliet? De høye herrer i Hollywood later til å tro det, for i høst kommer enda en film basert på William Shakespeares mest berømte skuespill på kino. For de av oss som fortsatt har et sterkt forhold til Baz Luhrmanns versjon fra 1996, så føles dette som et aldri så lite overgrep. For ut ifra traileren å dømme vil årets versjon bli lite mer enn et uoppfinnsomt og uinspirert kostymedrama med vakrere skuespillere som snubler over den engelske skaldens store ord. Jeg har tatt en titt.

Etter å ha sett traileren føles det som om jeg har sett hele filmen. Og resultatet ser ut som en hvilken som helst klassisk tolkning av Romeo & Juliet. På manus-siden har man flottet seg med Julian Fellowes, som har tatt seg en pause fra å skrive i stykker sin egen suksesserie, Downton Abbey, for å bryne seg på Shakespeares kjærlighetshistorie. Med Fellowes på laget har man utvilsomt sikret seg litt god, engelsk kostymedrama-gravitas, men det ser ikke ut til at han har tatt noen sjanser med historien. Mens Luhrmann utfordret konvensjonene og moderniserte Shakespeare, går Fellowes i motsatt retning og lager en film som angivelig skal ligge nært opp til originalteksten. På posteren hevdes det dessuten at Romeo & Juliet er "the most dangerous love story ever told". Etter å ha sett traileren bestrider jeg den påstanden. Fellowes' fremste styrke som manusforfatter er relasjonsbygging og mellomenneskelige forhold, men fare og neglebitende spenning er ikke hans forse.

I jakten på autensitet har filminnspillingen blitt lagt til Verona i Italia, hvor handlingen i Shakespeares stykke også utspiller seg. Man har heller ikke gått av veien for å lesse raust på med italiensk 1500-tallsestetikk. Her er dunkelt belyste ballsaler drapert i tunge fløyelsgardiner og glitrende lysekroner. Det er himmelsenger, buede takhvelvinger, borggårder og klatreroser. Kvinnene har lange krøller og kjoler med blonder, mens mennene går med tights og sverdet dinglende fra siden til hverdags. I tillegg får vi minst én scene med vårt favorittpar ridende inn i solnedgangen. Klisjéstablingen er påfallende, men håndverket er solid.

Castingen slår meg som noe merkverdig. I rollen som Romeo finner vi Douglas Booth, kjent fra diverse BBC-produksjoner, deriblant Great Expectations fra 2011. Det finnes mange talentfulle unge skuespillere der ute, men likevel har man valgt å gå for en posh brite med fancy aksent og dådyrøyne som foreløpig ikke har klart å legge en eneste skikkelig god rolletolkning for dagen. Hans åpenbare talent i kategorien "pikeromsposterboy" må ha sikret han rollen, og fra nå av vil han antakeligvis bli typecastet som romantiske helter fra verdenslitteraturen helt til han får grå hår. Tybalt spilles av Chuck Bass, unnskyld, Ed Westwick. Med langt hår og sverdet godt plassert i høyre hånd skrider han rundt i italienske ballsaler og forsøker så godt han kan å ikke sende tankene våre til Upper East Side og dresser med nålestriper. Hans sju år lange erfaring som douchebag extraordinaire vil imidlertid komme godt med, så han skal få en sjanse. Herr Capulet spilles av Damian "Homeland" Lewis, som jeg ikke forstår hva gjør i denne filmen i det hele tatt, det samme gjelder Stellan Skarsgård i rollen som prinsen av Verona og Paul Giamatti som Fader Lorenzo. Heldigvis er det ikke alt bare sorgen, for Julie spilles av Hailee Steinfeld. Hun er ung og relativt uerfaren, men hun var strålende som Mattie i True Grit og hentet faktisk hjem en Oscar-nominasjon som 15-åring. Hun kan redde filmen selv om mye avhenger av kjemien med Booth.

Personlig er jeg av den oppfatning at dette er en unødvendig filmatisering, for ingen ny adaptasjon vil noensinne måle seg med Luhrmanns versjon av Romeo & Juliet i min aktelse. Det er en stor utfodring å filmatisere en så godt kjent historie uten at det blir kjedelig og forutsigbart. Luhrmann løste det ved å ramme inn Shakespeares dialog med en moderne setting. Hva Fellowes vil tilføre historien gjenstår å se, men også denne gangen vil nok mye avhenge av dialogen, og at det smått shizofrene ensemblet klarer å gjøre Shakespeares tidvis tunge ord og vendinger til sine egne. Jeg satser også på estetikken sitter, at Ed Westwick trakterer Tybalt med stil og at Hailee Steinfeldt er sikker og sterk i rollen som Julie. For det krever utvilsomt sin kvinne å avlevere denne replikken på en overbevisende måte:

Give me my Romeo; and, when he shall die,
Take him and cut him out in little stars ,
And he will make the face of heaven so fine,
That all the world will be in love with night. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits