Pikerommet

Når jeg reiser hjem til min barndoms dal på Hedemarken, så innebærer det alltid et lykkelig gjensyn med pikerommet. Jeg snakker om rommet som ble pusset opp til ære for meg i 1990, og som var arnestedet for mine infantile innfall og tenåringsdrømmer helt frem til jeg forlot det i 2002 for å jakte på eventyr annensteds. Nå, elleve år etter at jeg flyttet, slår det meg at rommet faktisk er min helt egen tidskapsel der det står mer eller mindre inntakt, uskjemmet av tidens tann.

I hjørnet står den antikke senga med skumgummimadrass som jeg (uvisst av hvilken grunn) aksepterte å sove i fra jeg var 6 til jeg var 18 år. Siden den gang har jeg selvfølgelig oppdaget de deilige Sultan-madrassene til Ikea, men å sove i den gamle senga som egentlig er litt for kort gir meg likevel en varm følelse av nostalgi og trygghet. For det er nettopp trygghet jeg forbinder med rommet i dag. Der lekte jeg med dokkene mine som barn, skrev i dagbøkene mine som tenåring, og tenkte store tanker om Livet og Fremtiden som ung voksen på helgebesøk i barndomshjemmet. Alt innenfor de fire veggene som jeg kjenner bedre enn noen annen.

Rommets nåværende fremtoning bærer sterkt preg av å ha blitt fraflyttet da jeg var i slutten av tenåra. Franskbøkene fra videregående står akkurat der jeg forlot dem på tidlig 2000-tall, og minner meg om min mislykkede ambisjon om å holde fransken ved like selv om det ikke har vært flust med anledninger til å faktisk bruke språket. Mine til sammen tre flybytter på Charles de Gaulle-flyplassen i Paris teller ikke. Ved siden av franskbøkene står et assortert utvalg med skolebøker fra videregående som jeg ikke fikk solgt unna før jeg flyttet. Samt sosialkunnskap-bøkene til Marit som jeg kun fikk låne til 3. klasse fordi de var så interessante at hun ville ha dem tilbake ved endt skoleår. Marit, du vet hvor du kan hente dem!

I skapet finnes skjeletter fra en annen tid og en annen stil. Der henger Ringsakers reneste russedress fra 2002 side om side med stormønstrede kjoler og skremmende mange hva-i-all-verden-var-det-jeg-tenkte-på-plagg. I vinduet henger en marionette-trollmann, innkjøpt på skoletur i Praha i 3. klasse, og den tilhører i grunnen samme kategori. I kommodeskuffene, som jeg i et forrykt øyeblikk besluttet å male sjøgrønne, ligger minnebøker fra barneskolen og brev fra pennevennene jeg hadde på ungdomsskolen, fra Rowena i Nederland, Yuko i Japan, og Etain i Irland. Sistnevnte har jeg fremdeles kontakt med, så IYS (International Youth Service) hadde faktisk noe for seg. 

Vegg-dekoren har blitt skiftet ut gjennom årenes løp. Det var en tid man ikke kunne se panelveggene for bare hesteplakater. I 96/97 var Leonardo DiCaprio et slags tema da Romeo og Julie- og Titanic-feberen herjet som verst. Gwen Stefani og diverse jenteband har også hengt på veggene på pikerommet, men jeg er stolt av å kunne si at ikke et eneste av de begredelige boybandene fra 90-tallet har hatt den tvilsomme æren av å pryde veggene i mitt tenåringsrom. Det som imidlertid henger igjen er postere som ble nennsomt selektert av Ida, 18 år. Temaet er Ringenes Herre (for ja, det var den tiden), egne tegninger med Star Wars-tema og plakater jeg stjal fra utestedet Hydranten på Hamar etter konserter. Perlen i samlingen er Kaizers Orchestra-plakaten fra Evig Pint-turneen i 2003, hengt opp sommeren mellom folkehøgskoleåret og studiestart på Blindern.

Ja, det er mye ræl på mitt gamle rom. Altfor mye. Men samtidig oppleves dét å overnatte i mitt gamle pikerom som en forsikring om at enkelte ting forblir som før, og at det finnes bånd som ikke brytes. At rommet fortsatt regnes som mitt er en slags trøst i denne forgjengelighetens tidsalder. Selv om rommet virker mindre enn noen gang.

Hengt opp med tape som etter ti år er i ferd med å skrelle seg av veggen - plakaten fra Evig Pint-turneen til Kaizer's Orchestra i 2003.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits