Forsømmelser i bokhylla

I dag, mens jeg ryddet i bokhylla, ble jeg grepet av den dårlige samvittigheten som river tak i meg med jevne mellomrom og forsøker å få meg til å forstå at jeg har en jobb å gjøre. Jeg mener selvfølgelig den dårlige samvittigheten ved dét å ha gått til anskaffelse av et lass med bøker (i stor grad klassikere) som har blitt henvist til hylleplass uten å ha stoppet innom nattbordet først. Misforstå meg rett, alle har blitt anskaffet i beste mening. De skal bli lest, det har bare ikke falt seg slik enda. Det er i hvert fall det jeg sier hver gang noen trekker ut en bok fra hylla og utbryter "wow, har du lest denne?". Jeg vil så gjerne at svaret skal være ja hver gang, men om det kommer til å skje vil tiden vise. Enn så lenge så får de uleste bøkene bare stå der. Med ubesudlede paperback-rygger.

Jeg har flere uleste bøker enn jeg orker å tenke på, men her er noen av de mest graverende eksemplene:

Miguel De Cervantes Saavedra, Don Quijote
Stjålet fra barndomshjemmet på tidlig 2000-tall. Vel, stjålet og stjålet. Jeg kan forestille meg mine foreldres lettelse da jeg befridde dem for denne litterære mursteinen som ble innkjøpt ved en feiltakelse da de glemte å avbestille den fra bokklubben for snaut 15 år siden. Jeg mistenker at denne kolossen av en roman er en oppskrytt, uinteressant og altfor lang historie om riddere, vindmøller og whatnot. Det er mulig jeg tar feil, men jeg har til gode å møte noen som snakker oppriktig varmt om Don Quijote. Hvis noen melder seg frivillig til å bistå med avhending av dette plass-absorberende irritasjonsmomentet, så ville jeg vært svært takknemlig.

William Faulkner, The Sound and the Fury:
Anskaffet i feberen som oppsto etter "A Rose for Emily", en av Faulkners noveller som jeg leste på introduksjonskurset til amerikansk litteratur på Blindern i 2005. Sistnevnte er en romantisk, men tragisk og makaber historie som overbeviste meg om at Faulkner er uovertruffen hva amerikansk gotikk angår. Det som imidlertid skremte meg fra å lese The Sound and the Fury var oppdagelsen av at den er en modernistisk og eksperimentell roman som flittig benytter seg av stream of conscoiusness som en sentral narrativ metode. Siden dette var på den tiden jeg trodde all kjedelig litteratur kunne oppsummeres med disse tre ordene, så styrte jeg unna. Men jeg vil nok like den nå.

Milan Kundera, Tilværelsens Uutholdelige Letthet:
Det var tittelen jeg falt for. Den har derfor blitt stående i hylla i flere år uten å bli rørt av menneskehånd, langt mindre ånd. Da jeg kjøpte boka manglet jeg nok den nødvendige motivasjonen for å lese om kunstnerisk og intellektuell oppvåkning i Praha under kommunismen. Kunderas roman er dessuten postmodernistisk med filosofiske undertoner. Det ble nok for mye for en jente i begynnelsen av 20-åra som fortsatt ikke hadde lagt bak seg tenårenes filosofi-traumer som utelukkende knyttet seg til Jostein Gaarder. 

James Joyce, Ulysses:
Dette er nok det styggeste sorte hullet i min litterære bevissthet. Jeg som faktisk brukte ni måneder på å fordype meg i Joyce. Hah! Det holder ikke med en masteroppgave om A Portrait of the Artist as a Young Man på samvittigheten når man aldri har forsøkt seg på the mother ship. Jeg pleide å omgå hele problemstillingen ved å bare ikke skaffe boka, men for to år siden fikk jeg den i presang av foreldrene mine da de hadde vært på ferie i Dublin. Ikke et øyeblikk for tidlig, egentlig. Jeg lover å lese den, på ære og samvittighet. Og så håper jeg at master-veilederen min aldri finner ut av dette, for da stryker jeg vel på oppgaven med tilbakevirkende kraft.

Doris Lessing, The Golden Notebook:
Nok en forfatter man skal ha lest for å kunne kalle seg over gjennomsnittet litterært oppegående. Jeg husker at jeg skaffet The Golden Notebook fordi jeg likte tittelen og oppsummeringen av plottet på vaskeseddelen. Dessuten handlet jeg på Ark, og manglet én bok på tre-for-to avtalen. 

Harper Lee, To Kill a Mockingbird:
Dette var faktisk et feilkjøp. Jeg trodde den sto på en eller annen pensumliste, så jeg plukket den med meg fra hylla på Akademika i god tro. Da det viste seg å ikke stemme, så bestemte jeg meg for å beholde den med intensjon om å lese den i nær fremtid. Det skjedde ikke. Jeg leste nok pensumbøkene i stedet, og glemte Harper Lee og hennes Mockingbird. Dette er faktisk en av de bøkene som jeg skammer meg mest over å ha eid i årevis uten å ha lest. Planen er å gjøre noe med det allerede i sommer. 

George Orwell, Nineteen Eighty-Four:
Jeg ELSKET Animal Farm, og etter den første positive nærkontakten med Mr. Orwell gikk jeg til anskaffelse av den fineste paperback-utgaven av Nineteen Eighty-Four jeg kunne finne. Alt jeg har sett av den de siste fire årene er imidlertid den røde bokryggen som står inneklemt mellom The English Patient og The Bell Jar i bokhylla. I disse overvåknings-tider er den igjen aktuell, så dette er også en bok som skal prioriteres i sommer. 

Knut Hamsun, Sult:
Denne er ikke min. Sult stammer nemlig fra tiden da min mor studerte Nordisk på Blindern på 70-tallet, og er hentet ut fra barndomshjemmets bokhylle med tyvaktige små fingre. Jeg har lest skremmende få norske klassikere, og aktet å gjøre noe med. Men så kom jeg i skade for å lese Victoria først, og syntes at den var så dørgende kjedelig at jeg fikk det for meg at ingenting som kom fra Hamsuns hånd kunne være interessant. Nå vet jeg selvfølgelig at dette ikke stemmer, men jeg vegrer meg fortsatt for å plukke opp Sult. Det hjelper definitivt ikke at utgaven i min hylle stammer fra 60-tallet og gjennomsyres av et mer eller mindre arkaisk språk. Med tiden skal jeg nok få lest den, om ikke annet er det en utmerket anledning til å uffe og akke meg over tidens sproglige forfall.

Pablo Picasso, Don Quixote (1955)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

indiehjerte

indiehjerte

29, Oslo

Ida Brenden Engholt (f. 1983). Litteraturviter, språknerd og musikkentusiast med sans for det meste innen indiesjangeren. Samler på fine tekopper, band t-skjorter og rare ord. Også er det mer Elizabeth Bennett i meg enn Anna Karenina. Heldigvis.

Kategorier

Arkiv

hits